En liten tanke…

juli 27th, 2011

Aldri før innså jeg, ikke så klart, ikke så tydelig som nå. At selv utopia, paradis, lykkeland, er uforutsigbart. Alt kan endre seg. På et sekund, et minutt, en halvtime, time. En dag.

En mann kan drepe et menneske. Eventuelt 76 mennesker. Ut av det blå.

Så har det seg slik at ingenting noen gang er helt sikkert, for oss, mannen i gata. Enten vi er viktige, eller ikke, enten vi har tenkt å bli noe, eller ikke. Fordi det skjuler seg mørke skygger på steder vi ikke kan se.

En mann kan kalle seg en martyr, for en sak ingen tror på, ingen støtter opp om, få i hvertfall, nesten ingen. 76 mennesker kan i løpet av et par timer, motvillig, bli martyrer, helgener, ofre, i en sak han ene ikke hadde forutsett. Ingen av oss hadde forutsett. Mitt lille land. Kjærlighet, håp, tro, samhold, åpenhet, toleranse, demokrati. Der høye fjell står plantet mellom hus, mennesker og ord, og der stillhet og drømmer gror.

Aldri før innså jeg, ikke så klart, ikke så tydelig som nå. At selv når det mest ufattelige mørke kommer over, når det blir uhelbredelig fremvist hvor små vi alle er og hvilken ondskap som finnes, oppi det hele, så er det alltid så mye mer lys og varme enn noe av det. Der en person kan hate, så kan hundre tusener, unisont, vise kjærlighet og omtanke. Det man sitter igjen med, mest av alt, er ikke fordømmelse eller frykt, men én klar flamme av håp. For oss alle. En realisasjon av hvor fine de aller fleste er. I stedet for nedtrykt, så viser folk og nasjon seg som sterkere, friskere, åpnere. En mann var mot millioner. Millioner hever seg over hat og bitterhet og frykt, men viser heller det motsatte.

I en slik tid, full av blomster og norske flagg, intenst samhold og styrke. Så er det ikke nasjonalisme som viser seg, men heller menneskelighet. Ren, skjær menneskelighet. Fellesskap, for alle, ingen grenser, heller på tvers av grenser.

For alle de som er tapt, for alle de som har mistet, for alle de av oss som står der lamslått, for alle de med en tåre i øyekroken og en rose i hånden. Vi kan aldri forstå, forklare eller unnskylde. Men vi kan vite, vite at kjærligheten, i disse dager, det er det virkelige testamentet vi må ta med oss inn i historiebøkene.

Aldri, aldri, aldri, har så mange følelser og tanker slått komplett vakuum på hver og en oss, tatt nyven av oss. Men, aldri, har vi heller før hatt så mye å være stolt av. Aldri, har det vært så vondt, å være stolt av, å være norsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Go do…

desember 5th, 2010

Enhver historie burde starte med introen til en sang. Skulle vært mulig uten video, uten film, og lansere de første setningene i enhver tekst som musikk. Tekst med soundtrack om du vil. Denne begynner med sangen Run- Broadcast 2000. I mitt hode i hvertfall. Kanskje ikke for deg som eventuelt leser, med mindre du faktisk ikke setter den på. Det er greit, bra, om du vil. Jeg kan vente litt.

Det har seg slik at jeg har en hemmelighet, en av de som jeg holder mest mulig for meg selv. (I was so wrong about you). Men det starter ikke sånn, for da sier jeg det egentlig med en gang.

Jeg forelska meg så veldig for noen år tilbake. Dokumenterte det ganske så heftig her inne, i mitt stille sinn. Men, dette er ikke en kjærlighetshistorie, ikke i den forstand. Men jeg forelsket meg, hodestups og vel så det, i en som ville ha meg, men som ikke ville ha meg, men som beholdt meg, kastet meg og hentet meg inn igjen. Den leksen er ikke ny, både jeg og du har hørt en slik historie før. Men, altså, det gikk ikke som det skulle gå, ikke denne gangen heller. Hovedpoenget med historien om han var vel at jeg lærte på nært hold den gamle klisjeen om at det er bedre å elske og ha tapt enn ikke å elske i det hele tatt. (So give me your hand).

Jeg lærte det derimot ikke med en gang. Det var mye sinne, frustrasjon og hjertesorg med i bildet. Lenge. Og som seg hør og bør, som jeg alltid hadde gjort før, så gjorde jeg alt mellom himmel og jord for å føle noe annet, eller noe i det hele tatt. Det ble mye heftig, en del morsomt, en del skamfullt, mye destruktivt, og en hel del gråt. Og her skifter jeg sang, Thom Yorke-Black Swan. Men, heller ikke her er det viktigste. Historien ligger egentlig ikke her. Har ikke kommet helt til poenget enda.

Etter flere år med frem og tilbake og hjertesorg og glede og tøsing og grining og håp og alt det der, så fant du meg igjen. Og jeg gikk rett på limpinnen. Det endte selvfølgelig med hjerteskjærende ord og komplett krise og alt sånt. Selvfølgelig. Fordi det var aldri meningen at det skulle være oss to.

(You are fucked up, fucked up, this is fucked up). Det er en dels underlig. Du er det jævligste og beste som har skjedd meg. Og alt i alt, i dag, så er jeg glad, for at alt ble som det ble. Jeg har ikke kysset noen ordentlig siden deg, september 2009. Det er hemmeligheten. en del av den i hvertfall. Ikke fordi jeg ikke har lagt deg bak meg, fordi det er akkurat det jeg har gjort. Men, fordi, jeg ga et løfte til meg selv den gangen. Om at jeg er ferdig med alt sammen: jeg vil ha det ekte, rent, pent. Jeg kysser ikke før det er med en som er rett. Før jeg kjenner det sånn at foten popper, og jeg smiler helt ned i mellomgulvet. Jeg er ferdig med det alt sammen.

Avslutter med Jonsi-Go do. Og krysser fingrene inderlig for at det er den jeg tror det er som skal bryte seglet. Uansett så kan jeg vente, vente, vente. Og glede meg.

Dette var vel egentlig ikke en historie. Men, den gang ei, ikke alt er eller blir som man tror.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Holder nok…

oktober 4th, 2010

Noen ganger så er. Livet. Så fryktelig mye på en gang. Den billigste trøsten er at verden er enda større. Lovnaden, den bittersøte, om at det alltid finnes mer.

Kjenner det innimellom umulig. Håpløst. Vanskelig å forstå. At det kan ta en ende, at det er lys i den klisjeaktige enden av tunnelen, om ikke annet helt frem til neste tunnel. Noen ganger er det dette underliggende sinnet, eller kanskje er det frustrasjonen som ligger der, over å ikke strekke til. Ikke være nok. Kunne ønske at jeg på et eller annet vis kunne være nok . Mindre på de rette områdene, mer på de andre. Sterk nok. God nok. Bra nok.

How do you stand so tall?

Vi er alle uskyldige. Til det motsatte er bevist. Skyldige. Likevel. Fordi vi ikke kan det å være feilfrie. Om enn vi vil. Om enn jeg vil. Bare, bare, bare. Dagene er ikke bare, bare. Men jeg føler meg mer og mer naken under klærne. Maktløs. Balanserer på linjen mellom naiviteten, et så ekstremt ønske om at vi en dag bare kan være, de vi er, og at det er greit, og at alle er glad i hverandre likevel og vi kan være. Bare være. Sammen.  Mellom naiviteten og den andre siden. Kynisismen, den enkle veien, endeholdeplassen. Å gi opp. Velge seg selv. Omfavne faenskapet, la det fortære meg inn i ulykkeligheten, godta at det alltid er sånn, at folk er bare for sin egen del og verden er mistelig og ikke umistelig. Og jeg vil så veldig gjerne at dette ikke er den siden jeg havner på. Men noen ganger er det så vanskelig for meg å forstå, godta at folk sier det de gjør, gjør det de gjør. Prøver så godt jeg kan å minne meg selv på at vi er forskjellige, at det kanskje er mer bak. På den andre siden av ordene. At ord bare er ord. Men, som sagt. Noen ganger er det vanskelig å stole på noen ting, eller noen. Men, jeg prøver. (Jeg gjør det).

Alle trenger noen. For mange er jeg noen. Og jeg. Vet ikke hvor lenge jeg kan. Om jeg er nok. Aldri nok.

It’s time you meet me, on the sunny road…

Ikke alt er bobler, såpebobler. Og det er det som skremmer meg, at ikke alt kan sprekke. Enkelte ting burde virkelig vise seg å være noe annet enn det synes å ha vært. Men samtidig, det er viktigere med de tingene som ikke sprekker, men som holder, fordi de må holde, fordi det må. Og jeg rabler. Babler. Tar meg sammen. Fordi jeg må holde. Og lukker øynene litt, før jeg finner tilbake, tenker en fattig men livnærende tanke, om at en dag så kan noen holde meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Piano

september 27th, 2010

Finner ikke det første ordet, den første setningen. Den som skal starte den eventuelle historien. Om jeg lukker øynene, hører etter på musikken så smaker alt egentlig bare mykt. Kjenner jeg etter litt til så er det en litt rask puls og litt trangt i halsen. Under der er det mykt igjen. Holder meg varm. Vil fremdeles ikke spille. Noe annet, enn eventuelt kort.

Synes det er helt tullete at det er mulig å bli 14 år sånn helt utav det blå. Helt sånn sommerfuglfnisete, rar og ikke vite hvordan man skal forholde seg eller tenke eller noe som helst, men bare være litt sånn kvalm og smånervøs og skvetten og ja, nei, ojojoj, og kryssefingrene, lukke øynene, smile og være flau og ja.

Finner det underlig, at gatene fremdeles er de samme, at de er så uendret etter alle de endringer de som går dem har vært i gjennom. Finnes en uendelighet i hvordan enkelte ting kan være så utrolig varige, når det meste er midlertidig. Sesonger kommer, sesonger går. Og det huset har alltid vært gult. Kjenner at det er litt viktig, at enkelte ting består.

Tror ikke lenger på kjærligheten gryntes det fra sofaen, på telefonen er en annen i helt motsatt modus og erklærer at hun nå har oppdaget akkurat den samme kjærligheten som den første ikke tror på.

Finner det irrelevant. Meningsløst. At det skal være en mening med alt. At alt skal dissekreres og analyseres. Ser ikke poenget. Kan man ikke bare ha det man har, nyte det som er. Håpe på det beste, ikke ta sorger på forskudd, ikke dømme på grunnlag av informasjon man tror eller tenker enn hvis, men ikke vet. Kan vi ikke bare ta oss som vi er, akseptere at vi alltid vil tenke forskjellig. Akseptere at man ikke kan få alt man vil, men lære av tidligere fall og vite at sånn er det med alt, det er bølgedaler. Er det dumt å være litt naiv, om man er dyp nok til å vite at det er for det beste? Er man dypere om man kompliserer noe som kunne vært enklere?

Enkelte ting blir kompliserte uansett, selv om de ikke er det. Fordi det finnes alltid den frykten for at man kan ødelegge noe, eller at det ikke er noe, eller at alt bare blir feil. Men sånn er det jo bare når man har noe å tape. Kunne ønske jeg var modigere. Mer normal kanskje også, og ikke så finurlig.

Jeg ønsker meg et lite liv. Et liv som er mest mulig piano, herlig lite komplisert. Et sted hvor man kan gjøre litt som man vil, et der man er bare grei og snill.

Ønsker meg dessuten deg.

Og til å være så enkelt som akkurat den siste setningen så fikk jeg det ut ganske så komplisert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hører lyden…

september 13th, 2010

Det hender under. Under hender. At saltvannet treffer roligheten  i en frembringt melodi, rett og slett fordi. Det er det eneste som kan skje. Etterskjelv. Jordskjelv. Alt som er inne, må en gang ut. Nesten.

Keep me warm, build a fortress round my heart.

Har blitt flinkere på å ikke miste (taket på) meg selv.

You, you keep me… warm.

Kjenner meg gammel i en ung kropp (relativt ung kropp), føler meg komfortabel, for komfortabel, med at årene går. Tenker at jeg tar igjen meg selv (og småløper nærmest gjennom dagene for å komme dit). Ønsker meg en begivenhetsløs vinter. Ønsker meg stillestunder i senga, i sofaen, med musikken. Håper på smil. Og god karma. Frykter mer av det samme,  fordi om enn jeg ikke har falt på veldig lenge, år om du vil, så finnes det grenser for hva jeg tåler. Men de dagene som var så gode at jeg fremdeles varmer meg på dem når jeg er helt alene med meg selv (fordi de var mer fantastiske enn alle andre), de tørr jeg ikke håpe på.

We never change, do we?

Jeg er ikke den jeg var, men er heller ingen annen. Vet ikke hva jeg fortjener, eller ikke. Om jeg er god, selv om jeg er snill. (vet du?) Om jeg er ond, fordi om jeg er slem? Bare klamrer meg til tanken om at så lenge jeg gjør mest mulig av det første, og minst mulig av det siste, så.

Den som venter, venter… den som får se, får…se…

Hører lyden av en kjent melodi, og innser at det har vært for mange ting. Til at man kan glemme, hele tiden. Kjenner at jeg må stoppe for en liten stund, eller lukke øynene mens jeg går. Noen ganger glemmer jeg hvor liten jeg er.  Glemmer at det er greit.

Alt ordner seg for snille piker. (håp over en lav sko).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Undringer

juli 7th, 2010

Er det slik at vi setter krav til hverandre, uansett relasjon? Det er egentlig ikke et åpent spørsmål, fordi jeg vet egentlig svaret, for min egen del. Spørsmålet mitt, til meg selv, og deg, er vel heller hvorvidt det er slik det burde være. Har det seg sånn at vi, som verdens mest individualistiske nasjon har undervurdert flokkmentaliteten som egentlig ligger naturlig for menneskeheten, er det derfor vi har alle disse normene og reglene for hva som er godtatt og ikke? Er det derfor mangfoldheten ikke finner plass på norsk jord? Men, heller deles opp i små flokksamfunn innenfor individualismen? Eller er det slik at vi virkelig styres kun av egosentrisme? Er det ikke slik at alle til en viss grad ser seg selv i perspektiv i forhold til massene, enten det er som en del av dem, eller som en outsider? Klassifiserer vi ikke vårt eget individ i forhold til noe. Alltid? Er ikke også selvoppofrelse til en viss grad egoistisk? Innmeldt eller utmeldt, har man ikke uansett da satt seg selv i en form for ratio?

Hvordan er egentlig fordelingen i mellom hva som er medfødt i form av dna og arv, og hva som legges til i form av sosialisering. I hvor stor grad kan man så endres, styre sin egen skjebne om du vil? Er virkelig: “for sånn er jeg bare” et gyldig standpunkt, eller er det en svakhet?Spørsmålet mitt er ikke hvorfor du er du og jeg er meg, her finnes jo forklaringer i alle variabler. Spørsmålet er heller: I hvor stor grad kan man endre det? Om man vil. Og om man ikke finner sin plass, er det fordi man ikke lager seg en plass, eller er det fordi den ikke enda er funnet? I hvor stor grad kan lykke, tilfredshet, meningen med livet, skapes og tillæres? Er feil feil? Er rett rett? Eller er det et produkt av hva som har vært og hvilke gener du har?

Bare en tanke. En baktanke kanskje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kanskje i morgen…

juni 14th, 2010

La akkurat merke til at treet utenfor kjøkkenvinduet er beint og skjevt på samme tid. Det er i en rett linje, men lett på skrå, til høyre herfra, til venstre om jeg går ut og stiller meg slik at jeg ser på det fra den andre siden. Legger jeg hodet på skakke. Da er det riktig. Helt beint. Men, da vil alt annet havne på skakke. Something’s gotta give. Tenker jeg. Noe må uansett gi etter. Sånn er det bare. Ingenting blir aldri helt rett. Men, jeg kjenner at jeg foretrekker at det er treet som skjeler, og ikke alt annet. Så lenge vi holder det smått.

Våkner til meg selv, tar varsomt på meg sykepleieruniformen etter en halvlang dusj, fester hårnålen med panneluggen, eller motsatt, stryker fingeren over det ene øyenbrynet, lytter etter lyder fra naborommet, hører om han er våken der inne. Det er Patrick sin dag nå. Den siste. Håper vi kan få ham til å snu, har vært for mange i det siste som har holdt seg til sin avgjørelse. Vet at naborommet trenger lys i enden av tunnelen. Leger trenger også helbredelse. Det må skimtes håp.

”Døden burde være så vakker som vi forsøker å gjøre den. Den bør respekteres, på samme måte som liv.” Legen folder så hendene,før han tar hver av våre hender og stirrer oss i øynene. ”Her eies ikke fordømmelse, det får verden ta seg av, her eies verdighet, den aller siste verdighet”.

Patrick ønsker å tilbringe sin siste dag ved havet. Alene. Han finner ikke bosted i seg selv blandt alle mennesker, han finner ikke roen, ikke gleden, ikke sorgen. Men han ønsker stilletid, en siste solnedgang, et glimt av noe rent, noe vakkert. Anna har ikke sykepleieruniformen på i dag, hun skal bade naken, langt ute, som en havfrue, en vannhulder, et siste bilde. Denne gangen trenger vi ikke gjøre noe annet enn å observere. Vente. Lukke øynene. Lukke hans. En sprøyte med morfin, og ut i evigheten.

Han skal strøs utover havet.

Vi spiser sen kvelds, smører hjemmelaget eplesyltetøy på nybakt brød. Legen sier det ikke i dag heller, at i morgen vil bli hans siste. Men, derimot skimter vi et glimt av lys bak trøtte øyne. ”I dag var en god dag.”  Han spiser ikke. ” Morgendagen bringer Theo, hjertesorgens ubegripelige Theo, han ønsker å forlate oss med et stoppet hjerte.” Vi nikker. Rydder vekk fat, vasker opp, brer om de ventende, sjelene, en etter en. Kysser de tristeste og de sykeste på panner og kinn. Går stille ned gangene. Står opp mot en ny dag.

Det visler i bladene, skjeve trær omfavnes av varm vind. Alt kan ikke være rett.

Theo er ikke en av de vanlige, han er snekker, han er ung, han lider av brutte løfter og sorg som følge av tap, av kjærlighet. Han er en av de vi ønsker å hindre, men som vi allikevel må la gå. Fordi han ønsker det, han vil det, det er derfor han har kommet. Siste dag tilbringes av en enslig grammofons melodi, hans melodi, hennes. Den skal med i graven må man forstå. Han mener det ikke er noe vits i at hjertet skal fortsette å slå. Han er over, de er over. Og ingen har fått overbevist ham om annet. Anna spiller henne. De tar en siste dans. Hun har blå sommerkjole, slik han ba om. Hun er slående vakker, han stanser med et smil. Et godt gjensyn med gode minner. Og før han husker det som kommer etter på så tar vi ham med et støt.

Våger ikke tenke på konsekvenser, av det vi gjør.

”De som forlater oss her, de har allerede forlatt verden. Husk venner, alt vi tilbyr er et siste ønske, en verdighet” Legen rynker pannen, lett, seriøst, tar et trekk av sin sigar. Anna ser kjærlighetsfylt på ham, brer pleddet i sofaen over seg, sovner. ”Så, så barn, kanskje i morgen, kanskje i morgen, kanskje da, ser verden vakrere ut, kanskje vil Anna likevel leve. Kanskje viser det seg at kvelden enda ikke er kommet for henne”.

vårtid 2010 234

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

And all I do is…

mars 3rd, 2010

Could have been a signpost, could be even here, I would be, should be, so near… One of these things first.

Tiden disponerer meg, fragmenterer meg utover minuttene, plasserer meg parallelt med øyeblikkene og strør meg ut over dagene. Stjernesluddstøvslafssnø. Så bare bli der. Bli hvor du er. Jeg venter ikke på de store, satser mer på de små. Tingene. Hopper ikke over skrittene, men kjenner at jeg tråkker litt lettere på mellomrommene i mellom hvert fotavtrykk. Forholder meg ikke til noe av det jeg skulle eller ikke skulle ha forholdt meg til. Lar det bare skøyte forbi, kanske ut i evigheten. Tar det muligens en annen dag, en tirsdag forholdsvis, en tirsdag det regner på, og ingen drikker kaffe og jeg er alene hjemme og kjenner meg litt sår og ikke har bedre ting å gjøre enn å analysere de store ting som jeg uansett ikke finner svaret på. Men det blir ikke nå.

Don’t raise your voice, because you tremble, when you shout…

Katten er søtere enn sukker der hun slikker på poten sin, vifter med øret og klør seg litt med bakfoten. Enkelte ting er kun myke.

Quelcu’un M’a Dit…

Kjennes ut for første gang som om taket letter, viser stjernene på ordentlig for første gang, slik vi pleide å late som det gjorde når jeg lå i midten og vi sa den magiske koden og vi alle tre trykket øynene så hardt inn i hodet at det så ut som stjerner, og vi trodde på det, og lo, før vi ble trøtte og Kong Artelux kom i karlsvogna og hentet oss avsted til eventyr. Det var fine tider. Urørte dager hver morgendag, vi smilte fordi vi aldri visste hva som skjedde neste gang. Det var Sprettball og Gumle og brillene til bestemor. Og det var magisk. Om enn det var jeg som fant på altsammen for småbrødre, så savner jeg det kanskje mest, fordi det var så fint.

Jeg er helt sikker på det. At en brøkdel lykke veier opp for tre fjerdedeler med motvind.

Bookends…

Så hva er det egentlig jeg vil si, er det slik at det har noe å si, har jeg noe å si?

Mushaboom…

Labber gjennom sunken og våt snø, munnen åpen for å fange snø i, og tar meg selv i å bli flau over meg selv og tenker et halvt minutt at sånn kan jeg ikke gjøre i tilfelle noen ser, men så gjør jeg det likevel og det kjennes en dels befriende ut og en dels smilete. Kanskje er det ikke så ille som jeg tror å være for seg selv. Kanskje er det det uvanlige i å ikke ha drama rundt neste hjørne og bak forrige sving, denne langvarige endringen, ensomheten i det hele som har gitt meg tid nok til å kjenne ordentlig etter for første gang. Kanskje er det min andre oppvåkning. Sist gang så lærte jeg at noen ganger var det nok å bare være, puste, kjenne at man lever. Denne gangen… så vet jeg ikke så mye annet enn at når alle drømmer, bobler og virkeligheter er bristet. Så har jeg fremdeles tiden. Tiden har meg. I fragmenter, paralleller, øyeblikk. Spist er spist. Gjort er gjort. Den som savner, savner, den som venter, venter, den som får se, får se.

Dagene. Bølgedalene. Piano. Forte. Alt. Bass.

Og kanskje er det bare det jeg har å si. At stillheten har inntatt meg. På grensen til harmonien. Så nær jeg kan komme den. Og kanskje er alt sammen skrevet før. Kanskje finner jeg ikke mer å skrive, andre måter å skrive på.

Denne sangen.

Evinnelige

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(håpløst)

september 25th, 2009

You know I really like it, you know I’ll allways be here, you know I’m happy up here… Are you ready for it? I’m ready for it.

Sier ikke farvel til deg, sier ikke at du ikke finnes mer, later ikke som om du har forsvunnet ut av mitt liv. Du sitter trygt i hjertet mitt, finnes fremdeles i stor grad i tankene mine, har hele meg full av ønsker om at det skal gå bra med deg, at boblen du lever i skal sprekke, slik at du nok en gang skal bli så mye mer enn så mange andre. For jeg tror fremdeles på deg, er overbevist om at du kommer helskinna fra dette og, slik som alt annet.

Como amiga, meu familia… Jeg spiser solnedganger som drops.

Vi er søstre på mange vis. Og familie mister man aldri, ikke i lengden, ikke i evigheten, ikke lenger enn man må, kan gå. Kanskje er det jeg som er svak, som ikke finne løsningen, men heller bryter av og håper på det beste, kanskje er alt feil, kanskje taper jeg alt, kanskje mister jeg deg. Men, du må vite at det er kjærlighet bak alt sammen, og det koster. Vit at jeg verdsetter deg høyere enn vårt vennskap. At jeg holder deg på avstand fordi jeg tror det er det riktigste jeg kan.

Møkkamann, gang på gang…

Jeg kan ikke stå for de valgene du gjør, kan ikke være deg for deg når du fatter disse avgjørelsene, kan ikke trøste deg hvis det bare gir deg styrke til å fortsette, kan ikke spille med som om alt er bra, når vi alle vet at det ikke er det, kan ikke tro deg så lenge du ikke har min tillit, spiller ikke falsk for deg, kan ikke, må ikke, lyver ikke for noen av oss. Er der ikke for deg om ikke du stiller opp for deg selv, eller noen av oss. Det er ikke greit. På ingen måter greit. Ingenting av det.

Den som venter, venter…

Hat meg om du vil, M, misforstå, vær så sint du vil. Men finn tilbake til deg selv. Du er bedre enn meg. Sterkere enn deg selv. Smartere, godere, snillere. Du er for mye til dette, for mye. Jeg venter bare. Håper. Og du vil alltid være viktigere for meg enn vårt vennskap.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nydelig…

august 25th, 2009

Setter beina på gulvet, strekker litt på tærne, gjesper litt, plukker opp ei t-skjorte og retter på trusa, åpner døra til stua. Lister meg forsiktig over gulvet mot kjøkkenet, glimpser litt bort på sofan og smiler litt inni meg over de som sover der. Så trøtte og harmoniske under hvert sitt magiske teppe. På kjøkkenet heller jeg meg et glass juice, setter meg i vinduskarmen, tenner en røyk og trykker play på musikkspilleren. Heartbeats. Listen to the heartbeats. Sola titter inn for å sjekke om jeg er klar for dagen, lurer litt halvgrettent, skyete på om vi skal finne veien ut i dag også, eller om vi skal omfavne natten over dagen denne gangen også.

De ligger tre åpne munner, slappe armer og føtter, og en stykk katt i sengen. To på sofan.

Det er alt for liten plass i leiligheten til å bare bo to personer. Det banker på ruta, klokken 8 om morgenen og noen som sov et annet sted ønsker kaffe. Noen våkner, jeg går på jobb, og noen sitter på kafe når jeg er ferdig, andre er uansett hjemme når dagen er over. Vi er mange under samme tak. Og vi kniser litt over hvor koselige vi er i sofane etter isspising i park, kaffe på kafe og playstationspilling. Nå er det tid for massasje og høytlesning fra bok. Og om enn frustrasjonen over noen som alltid mangler, så er det egentlig bare fine dager. Bare kos.

For ingen er så fine som de fleste jeg kjenner, og de som savnes, savnes, de som er, de er.

Noen kommer, noen går, noen sover, noen spiser, noen ganger samtidig, noen ganger ikke. Sånn går dagene, slik er det. Og om enn alt er flytende og i konstant endring, så tenker vi ikke på det, ikke nå. For i dag. Så er det like fint som i går. Og i morgen kommer en ny dag. Ny dag. Nydelig dag. Nydelig i dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00