En liten tanke…
juli 27th, 2011
Aldri før innså jeg, ikke så klart, ikke så tydelig som nå. At selv utopia, paradis, lykkeland, er uforutsigbart. Alt kan endre seg. På et sekund, et minutt, en halvtime, time. En dag.
En mann kan drepe et menneske. Eventuelt 76 mennesker. Ut av det blå.
Så har det seg slik at ingenting noen gang er helt sikkert, for oss, mannen i gata. Enten vi er viktige, eller ikke, enten vi har tenkt å bli noe, eller ikke. Fordi det skjuler seg mørke skygger på steder vi ikke kan se.
En mann kan kalle seg en martyr, for en sak ingen tror på, ingen støtter opp om, få i hvertfall, nesten ingen. 76 mennesker kan i løpet av et par timer, motvillig, bli martyrer, helgener, ofre, i en sak han ene ikke hadde forutsett. Ingen av oss hadde forutsett. Mitt lille land. Kjærlighet, håp, tro, samhold, åpenhet, toleranse, demokrati. Der høye fjell står plantet mellom hus, mennesker og ord, og der stillhet og drømmer gror.
Aldri før innså jeg, ikke så klart, ikke så tydelig som nå. At selv når det mest ufattelige mørke kommer over, når det blir uhelbredelig fremvist hvor små vi alle er og hvilken ondskap som finnes, oppi det hele, så er det alltid så mye mer lys og varme enn noe av det. Der en person kan hate, så kan hundre tusener, unisont, vise kjærlighet og omtanke. Det man sitter igjen med, mest av alt, er ikke fordømmelse eller frykt, men én klar flamme av håp. For oss alle. En realisasjon av hvor fine de aller fleste er. I stedet for nedtrykt, så viser folk og nasjon seg som sterkere, friskere, åpnere. En mann var mot millioner. Millioner hever seg over hat og bitterhet og frykt, men viser heller det motsatte.
I en slik tid, full av blomster og norske flagg, intenst samhold og styrke. Så er det ikke nasjonalisme som viser seg, men heller menneskelighet. Ren, skjær menneskelighet. Fellesskap, for alle, ingen grenser, heller på tvers av grenser.
For alle de som er tapt, for alle de som har mistet, for alle de av oss som står der lamslått, for alle de med en tåre i øyekroken og en rose i hånden. Vi kan aldri forstå, forklare eller unnskylde. Men vi kan vite, vite at kjærligheten, i disse dager, det er det virkelige testamentet vi må ta med oss inn i historiebøkene.
Aldri, aldri, aldri, har så mange følelser og tanker slått komplett vakuum på hver og en oss, tatt nyven av oss. Men, aldri, har vi heller før hatt så mye å være stolt av. Aldri, har det vært så vondt, å være stolt av, å være norsk.