STILLE SINN

And how can
I, be anything else…

Finding a
mate for life has rendered up to become the single, most important purpose for
the pixies. For such an endorsement of themselves is seen upon as the only
blissful way of living and also it must be looked upon as a task of utmost
importance, as they rely on it for further substancial growth within their
races. It is no secret, that they themselves, next to true romance are subject
to die out if they do not increase in numbers.  

…but,
yours.

Skriver med fingrene på veggene og på putene, slik at søvnen
ikke tar meg i favn, ikke har muligheten, om enn jeg er så utrolig trøtt.

Here in my
heart, there’s a dream for you…

Tu danses
vraiment bien… Skulle ønske du kunne danse med meg. Slik som før. Og jeg
er så forbannet for at du finnes, for at du ikke finnes. For meg. For at det ikke var du. Som
skulle kunne elske meg tilbake. Og det går aldri over i lengden. Kun som
bølgedaler. Bare for en stund.

My last
angel, carry me home, together, we’ll always…

Og egentlig så er jeg ikke sint i det hele tatt. Jeg bare
savner deg enkelte dager, savner deg så jeg ikke får sovet eller tenkt ryddige
tanker. Slik at det kjennes ut som jeg ikke får puste. Og det er for mange
bilder av deg i hodet mitt. For mange smil og kyss og ord og følelser. Og noen
ganger. Som nå. Så er jeg så vanvittig forelska i deg. Og det kjennes ut som i
går. Til jeg husker resten og lykkefølelsen som har sneket seg over meg i
dagdrømmen går over til å være flat og grå og bister.

…belong.

At det fremdeles finnes dager hvor jeg kjenner deg under
huden, kjenner pusten din mot nakken, kjenner deg i porene, i cellene. Man
skulle tro det burde vært mulig å fortelle deg det. At bak alle menn, alle
venninner, alle klær og nykker og trolling og huldring, så finnes fremdeles
bare du. Og at løsrivelsen ikke fungerer. Jeg reiser, igjen. Fordi jeg
forsøker. Men, det er ikke for sent å hente meg enda. Du forsøkte ikke hardt
nok sist, ga deg før jeg rakk å bli ferdig med å være sint og såret. Jeg
trenger at du prøver litt mer. Slik at alt kunne vært rettferdiggjort.  

I feel you breething inside, and I know…

Vann… alt er i rennesteiner, under broer, under brente broer.
Og vi lar det bli med det. Men, skulle visket deg i øret, at jeg fremdeles kan
bryte ut i latter fordi jeg tenker på noe du sa eller gjorde en gang. At jeg
fremdeles gråter av det samme. At du fremdeles gjør meg lykkelig og forelska,
og at jeg enda har miserable dager. Skulle fortalt deg at jeg elsker deg.

… that you
were my one perfect day.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Don’t let
it all astray, even on my dark days…

Her kommer vinteren, den kalde, kalde tia. Her kommer den,
uønskede fredelige dager. Uten smil og hud og sol. Her kommer mørket, som
setter seg i ryggmargen og skyver gleden under våt og iskald snø. Her kommer
tiden for ensomhet og lange, triste kvelder. Her kommer tiden for å fryse inne
med minner fra en svunnen tid. Tiden for ettertanke, pledd og ovner som ikke
varmer nok. Dager under en glovarm dusjstråle. Nummenheten.

I got
nothing, nothing in store for you…

Hold meg ut, når jeg står i skyggen av meg selv. Egentlig
fnisete som før. Fremdeles kilen og solfylt og leende og så jævlig klar for
alt, alt som noen gang skulle bringe litt glede noen som helst plass for hvem
som helst. Alt det der, under her.

There won’t be any miracles, any time soon.

Her kommer vinteren. Enda en. Vi teller hvor mange av dem vi
er, ikke somrene. Vi teller vinternetter. Gode grunner til akkurat det. For det
er mørketia som utgjør mennesket under sola. Sprøyt. Og ikke. Kanskje skulle vi
ikke kunne glede oss uten at vi først kjenner på det som er motsatt. Kanskje
skulle vi sprekke om vi ikke frøs oss igjennom etterbehandlingen, av alle ting.
Men skulle gitt det en sjanse, å leve ufrossent igjennom alle tider.

We’ve had
so much madness in us since the very first day we met…

Du er stjernen, sparkling, glitrende. Total underskrytt
godis. Og hadde det vært lyst og ikke mørkt så skulle du sett at jeg smilte.
Langt inni meg. Og vi kommer forbi, innom, snarturer. Har fremdeles hud og jordbær
og barnet i meg. Vi kan kjøpe ny om det er ødelagt, eller lage selv, eller så
kan vi være noe helt annet.

When you’re walking on moonbeams…

Love is for poets, and dreams are for fools. Da er jeg gjerne
en idiot, og heller en poet. Skulle
vært. Poet. Litt mindre idiot. Her kommer vinteren. Den kalde, kalde tia. Her
kommer den faen meg. Igjen.

I won’t
allow having any of those moments that I will live to regret pass me by.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende