Mannen i gata..
oktober 13th, 2008
Vi spiser ved samme bord. Forskjellige bord. Kanskje spiser vi
det samme. Hverdagene omgir oss. Noen er på ferie.
Velkommen til verden. Noen skal love, som alle andre
foreldre. At du skal bli verdens lykkeligste barn. De skal støtte deg, trøste
deg, verne deg mot alt vondt i hele verden. Og du er den vakreste og den beste,
du skal få bli alt du ønsker å bli. Og dere skal kunne prate sammen, om alt. Du
skal få mer kjærlighet. Alt. Og du gjør foreldrene dine lykkeligst i verden. Og
de elsker hverandre. Og de sverger at de har lært av sine egne foreldres feil. Alt
for deg, vennen. Velkommen.
Og det er vakkert noen ganger. At alt kan foregå samtidig.
Og det tyder på at det er virkelig.
Noen gråter seg i søvn. Eller sover ikke, fordi de gråter.
De er ikke lenger ønsket, elsket. Av den som betyr mest. De er forlatt.
Barnløs. Alene med katten. Håpløs, motløs. Og kjempesterk. Holder motet. Og
faller fra hverandre. Om hverandre. Var det løgn, hva gjør man nå, hva fyller
man tomrommene som dekker…alt…med? Hva kunne vært gjort annerledes? Og selv i
håpløsheten. Så håper hun, denne, at telefonen skal ringe, at døra skal ringes
på, at hun skal våkne.
Det er mannen i gata, jenta i kassen, det er meg, det er
deg, historiene, uendelige.
Enkelte ler, inn i hverandres ryggmarg, sniker til seg
smakebiter i alle døgnets øyeblikk, er rusa på hverandre i dagliglivets minste
og største ting, på bussen, på jobb, savnet, kriblingen, lykkeligheten. Håpet,
oppstandelsen av slik det skal være og bør være og nå faktisk er. Drømmen i
virkeligheten, den virkelige drømmen. Og enkelte har vært så mange steder før,
at det virker uvirkelig, men allikevel mer ekte enn alt som noen gang har vært.
Man ikke skal tro, men vite, hva andre mener, før man lar
seg hemmes av det, for de har ofte nok med seg selv.
Enkelte teller sekundene på klokkeviseren, planlegger dagen,
hvordan den skal gå til. Hvordan man skal møte menneskene, svare på
spørsmålene, forholde seg til kravene, lime seg inn i bildet man mener
bestemmer rammen. For alt. Spille rollen. Takle det. Overleve det.
Ingen er spesielle, det like i alt, er at vi er forskjellige
om enn fremdeles mennesker.
En plukker opp malerkosten. Undres over hvor han er. Kjenner
ikke igjen skoene sine. De passer ikke lenger. Ingenting passer. Og han lurer
på om han er elsket, om han noen ganger selv har elsket, om han skulle tatt
alle andre valg, skulle satset annerledes. Maler rødt og gult og harmoni. Harmoni.
Drømmen.
Alle spekter, hører du? Du skal i gjennom alle.
Noen sender en melding før de legger seg. Smiler langt inni
seg, eller feller en tåre. Ligger alene, ligger sammen med noen, har noen i
naborommet, har ingen igjen som lever, hadde noen i går, har bikkja, har
bamsen, har barnet, har kjæresten, har ektefellen som han ikke er glad i, har
elskerinna som snart er på vei ut, har harmonien, sorgen, gleden, frykten,
håpet, har drømmen. Har drømmen.
Vi spiser ved samme bord. Eller forskjellige. Alle, ingen.
Like. Forskjellige. Mennesker.