STILLE SINN

  Vet ikke hvor jeg skal starte. Hvor noe slutter og det andre starter. Vet plutselig så lite om hvem jeg er eller hvor jeg har vært, men samtidig så er ting midt i det hele så klart. Jeg er her, her borte, tårene mine tørkes vekk, og jeg sikker på at dette er tiden der alle sår vil heles. Alt som har vært vil alltid være der, men akkurat nå så betyr de mindre og mindre. Jeg kjenner at usikkerheten vokser og viskes ut på samme tid. Jeg har funnet orden i kaoset som kjennetegner livet til nå, og det midt i all forvirringen. 

Jeg pleide å frykte galskapen, ormen lange, slangen i veikanten som fulgte meg gjennom alle tider. Jeg tror veikanten tok en ende. Jeg tror ikke veien heller er der lenger. Fordi barrierene jeg så lenge brukte tid på å sette, sakte men sikkert brytes ned. Galskapen i seg selv var frykten tror jeg nå. Et sammensurium av frykt, ren skjær frykt, og minnet om hendelser og situasjoner. Frykt for å åpne seg for verden, for så å bli avvist, frykten for å miste det lille man har, frykten for ikke å elske, frykten for ikke å bli elsket. Så jeg valgte ingenting. Det man ikke vet har man ikke vondt av… 

Men, jeg tok feil. Jeg ser det nå. Så klart. Jeg tok feil. Jeg vil heller gå med hjertet og sinnet på armen å risikere det knust og utradert og avvist, enn å ikke leve, men bare eksistere. Og det rimet nesten, så det må være sant. For slik er det. Så var jeg tøff nok til å si det. At det var feil, alt sammen. Alt jeg trodde på frem til nå, løgnene jeg foret sinnet med og forgiftet hjertet med. 

Vendepunkt kan vise seg å skje på de merkeligste steder i livet. Jeg har vært der før, og jeg vil komme dit igjen. 

Isn’t very difficult to see why you are the way you are. Doesn’t take a genious to see that some times life is hard. It’s gonna take time, but you just have to wait, you’re gonna be fine. You’ll heal over. (5) 

Men du kan ikke lege et liv som ikke har blitt levd, eller et hjerte

som ikke har virket eller blitt brukt. Så da viser jeg fingeren til forsvaret og ber det stikke, for jeg vil ikke miste en dag til på det. 

Vil bare gi deg hjertet mitt. 

Vi er som katter vi to, vi gnir nesene og ansiktene mot hverandre, krøller og fletter oss sammen til en ball og maler. Du ser på meg når jeg sover, smiler, jeg glipper med øynene, prøver å si noe, du sier at du ikke vil prate. Du vil bare se på meg, så jeg lukker øynene og smiler. Jeg skjønner det nå, hva alle snakker om. Jeg blir dratt enda nærmere, og hjertet ditt dunker i akkurat samme rytme som mitt. Jeg vet du ser på meg, og jeg trenger ikke åpne øynene for å tolke blikket, fordi jeg vet. Det er hjemme. 

Virkeligheten er den vi flykter fra. Her er alt bare fint og bekymringsløs. Her er det bare huden din. Her er det bare oss, og det er slik det skal være. Her blir jeg liggende lenge etter at du har dratt og jeg igjen er på jobb, her er jeg helt til neste gang. 

Vil bare gi deg hjertet mitt, vil du ikke ta det? Er ganske sikker på at du vil ha det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende