Ferdig fall og opp og gå…
juli 2nd, 2008
Et år.
Det er den tiden det har tatt å lukke alle vinduer og dører for deg. Fordi du gruset meg. Fordi du røsket hjernen og hjertet løs fra sjela mi og plasserte alle tre ting i en bøtte med gråt.
Og alt det som er under her er biter av et menneske jeg ikke lenger er. Det mennesket som var for et år siden. Før du utslettet det. Før jeg startet på veien opp fra grøfta. Helt alene.
Jeg trodde du visste nok til å la meg leve i fred.
Kjære det ser ut til at vi har et problem… Ser nemlig ut til at du har gått din vei. Det er ikke lett da, å forsøke å være din, når det ser ut til at ikke du lenger er min. Kommer heller ikke på noen grunner til at du skal returnere, ingen andre enn egoistiske motiv har jeg. Vil ha. Deg. Og fy flate, på en piknik, om vi var der, da skulle vi elsket i gresset. Og i mine lure smil, så glemmer jeg at du er borte. Naturens gang har enda ikke gått, og i drømmen er du like virkelig som alltid.
Oh come on sun… it’s an ache in my body, and I live and I learn
Et knust hjerte er ei skjørt. Løpet er kjørt. Og du er så fin, helt rå, nydelig, skjeggstubblekker. Og jeg kjenner det i fingrene, sitrer i leppene, og lengter helt ut i tærne. Jeg hilser på, lett, i det du passerer, på vei til et annet sted. Glis meg inn i solnedgangen, selv når du ikke vet det.
Jeg kunne så inderlig ønske at du ba meg om å gå.
Og, så uendelig vakkert og godt. Etter alt det vonde som har vært de siste ukene. Etter avskjed, sorg, usikkerhet, kniver i hjertet og stillhet. Så usannsynlig godt å kunne treffe blikket ditt, kunne krype inntil, lukte deg og smake deg. Le godt, sove godt. Ingenting er forandret, selv om alt er det, bare for en stund. Og vi lyver, du lyver, jeg lyver. Og vi bedrar begge to det samme, hjertet mitt. Og det er ikke siste gang. Hvorfor?
Og mest av alt, så kunne jeg ønske at du kunne be meg bli.
Har det seg slik at du en sjelden gang forbarmer deg over meg, i stillhet? At du titter ut av vinduet, ettertenksomt, om så bare for et sekund. Kan det være at du tror du skimter ryggen min i det jeg går forbi. Kjenner du da? Om så, bare litt samvittighet. Hender det, om du hører en sang eller ser en film, at du smiler litt, fordi du får et glimt av det som var?
Kan jeg våge tro på at i det farvel som snek seg opp på meg, at det selv nå finnes en tid og en tanke for meg? Lot jeg deg stå igjen uberørt? Beholdt jeg sorgen for oss begge? Har du gått fri? Kan du enda i skumringen, når du ligger der, så pent, med hodet på puta, kan du enda da til tider føle mitt nærvær? I stillheten som har lagt seg, i det platoniske som har kommet for å bli. Er det noe igjen, under alt det, som enda smaker virkelig, smaker meg?
This is bound to take a while, because it’s something about the way you are, and we are, and how we are. You fluster me.
Jeg vil skrike, stå med armene rett ut, på toppen av byen og skrike ut så jeg kan kjenne kroppen gå i oppløsning. Kjenne at sinnet og hjertet forløser seg fra alt det de bærer på. Jeg vil se lysene skinne opp mot meg, himmelen skal være nesten skyfri. Musikken skal stå på så høyt at det høres ut som om den står på inne i hodet. Jeg kan ikke høre meg selv skrike, men jeg vil kjenne det, fra rot til topp. Så skal jeg falle på kne.
Som de stjerner jeg en gang hadde i øynene, vil også jeg falle mot jorden. I et måneløst orkester setter jeg meg selv et annet sted en buret jeg er fanget i, slik at friheten i det minste kan være en illusjon.
Jeg gråter, det renner ut som elver fra helt innerst. Jeg hikster slik at jeg tror det er minnene og følelsene som har tatt fysisk form og vil ut i gjennom munnen på meg. Det presser på alle porer, men kan kun trille nedover kinnene. Hadde jeg kunnet gråte med hele kroppen, da ville jeg befunnet meg i et eget basseng. Øynene er ikke nok, det er for mye som skal ut. Slusene svikter og jeg kjenner hodet presses inn og presses ut, til alle og fra alle kanter.
Jeg finner beina mine, stabler dem opp i 90 graders vinkel. Så reiser jeg meg. Alene nok en gang.
Det ser ut til at du forsøker å rive dørene av hengslene nå. For å komme inn.
Et. År.
Det er den tiden det tar før du kommer. For sent.