STILLE SINN

Du banker på vinduet sent. Siste gang. Du er berusa og sulten. Jeg frøs før du kom, hadde ikke kroppen din som dyne, og jeg hadde sovnet. Du løfter meg med begge armer og plasserer meg over kroppen din som en alt for liten dyne. Ser på meg helt til jeg åpner øynene. Slik ligger vi, i det som virker som en evighet men som kanskje bare er minutter. Stumme. Stryker deg forsiktig over håret, studerer kinnbenet ditt med fingertuppene. Kjenner at du vokser under meg. Hever brystet i tung stillhet. Rommet som alltid hadde vært lyst blir mørkt, veggene tetter seg inn mot oss og sengen brer seg utover gulvet. Du tar den ene hånden min med et bestemt blikk og tvinner den over hodet ditt. Med den andre hånden din tar du meg rundt korsryggen og tvinger hoften hardere mot din. Begge munner er fremdeles lukket. Øynene er fastlåst. Beina mine glipper fra hverandre og slipper deg inn. Du glir sakte, slipper meg ikke. Og jeg lar deg styre hele situasjonen, lett. Som i en tango så leder du, jeg følger, stoler blindt, bare blikk og energi forteller meg hvor vi skal. Sensuelt og hardt. Vi er i sort hvitt, på alle måter, og i gråsonene så burde det være blodrødt. Og det er det.  Kjenner at jeg lever, helt ut i fingertuppene. Du ydmyker meg, dominerer meg, hvisker at jeg er din og at du eier kroppen min på portugisisk. Jeg har ingen egne bevegelser. Alle er dine. Jeg er redskap. Og du bruker meg på akkurat riktig måte. Det første kysset kommer samtidig som eksplosjonen og vi raser ned, som av et fjell, faller, faller, synker. Og i svetten så eksisterer vi kun i kysset. Leppene sier jeg elsker deg, tunge mot tunge faller vi i slutten av dansen. Blir der. I nok en evighet. Og aldri igjen vil noen spille meg slik som du.

Sekken sår ferdigpakket på gulvet. Vi har klær på. Illusjonen som var ekte skal ta slutt. Og vi er stillbilder, polaroider. På hver vår kant av rommet. Vi leker gjemsel bak lakener som henger til tørk. Danser en siste dans, jakter, griper og slipper om hverandre. Utsetter og imøtekommer det uunngåelige. Stopper i gangen, du har sekken min på ryggen. Og vi står der en stund, bare stirrer fortapt på hverandre, vet at døren må åpnes og at bena må gå. Et kyss til. En latter. Sorgmodig lykke. Ikke enda. noen timer til.

Du sier ord, og jeg gjentar. Enda lærer vi. Vi går hånd i hånd. Og med den andre hånden tafser jeg deg lekent på rumpa, stryker deg på armen, lener hele meg inntil deg i stegene mot bussen.

Bussen. Du har begge våre vekter på håndtaket du holder på i taket. Vi svinger kliss inntil hverandre i mengden. Og du spør meg hva jeg gjør nåe jeg ikke klarer å slutte å se på deg. Jeg svarer at jeg lagrer deg på netthinnen, suger til meg detaljene, slik at bildet av deg kan bli varig. Du svelger, kysser meg, sier at dette er seriøst. I will come for you. Vi vet begge at det aldri vil være mulig. Jeg elsker virkelig å ta bussen med deg.   

Du kjøper billetten min, forklarer meg. Vi putter sekken til oppbevaring. Du leier meg med trygge hender over veiene, bestiller maten min, drikken min, og for første gang så setter du deg ikke ved siden av meg, men ovenfor, slik at du kan se meg mens du spiser. For at du ikke skal være så langt unna så plasserer jeg beina mine rundt dine under bordet. Er ikke sulten, spiser sakte, observerer hvordan du tygger. Uten å slafse, fine biter, med munnen lukket. Finner ingen feil. Vi er stille i dag, prøver å nyte de siste timene, men det ligger gråtkval i luften. Og du sier jeg aldri har vært seriøs som nå, at tristheten er til å ta og føle på. Du elsker at jeg ler, at jeg er her. Ingen er som meg. Ingen er som deg.

På bussstasjonen. Det er en og en halv time igjen. Jeg forteller deg at du er farlig, at du er farlig. Du sier at det er jeg som er farlig. Jeg vil ikke reise. Vi kysser så mye at vi blir kåte. Vi er tortur. Vi leter etter rom, steder hvor ingen kan se, etter et toalett. Men vi vinner ikke. Og jeg klynker i det jeg kjenner hvor hard du er. Må ha mer. Begge to må ha mer. Du reiser deg for å drikke vann, og jeg studerer deg på avstand. Vi poserer for hverandre. Vi kysser mer. Og du sier at slik var du ikke en gang da du var fjorten. Jeg forteller deg at jeg forbanner deg. Du kaller meg heks. Smiler og er enda kåt når du sier det. Ja, sier jeg. Vi to, sier du, vi er sommer om dagen og demoner om natten. Vi er fyrverkeri. Du vender ansiktet andre veien. Er vondt, så forbannet vondt for oss begge, å sitte her, finne, falle, si det riktige, nå nye høyder, midt i avskjeden. Jeg forteller deg alle de fantastiske ting du er, og vi er klissete. Vi vil finne og falle igjen, sier du, fordi vi er tvillingsjeler. Og jeg skal reise, ta med meg drømmen, og du skal bli. Jeg må sverge på hele meg og han at jeg skal smile hver dag, alltid. Han skal være alt han kan og vil, og i stemmen hans, der bor jeg, når han synger. Fra nå av. Fra den dagen vi møttes i sambaland. Vi må reise oss for å gå, før vi ender med å ha sex midt i folkemengden, rett her på benken.

Han har levert sekken min til busssjåføren. Nå er den min igjen. Min å bære fra nå av. Ti minutter på perrongen, og jeg ser stillbilder og film noir og sommerfugler og hele pakken fra sist vi stod her, i vår møte, før historien var skapt. Ikke gråt Xuxinha, sier du med rusten stemme. Du mister meg ikke. Du sier at jeg kan ta med meg hjertet ditt og sjelen din, fordi du trenger det ikke lenger. Og det er bare kroppen som blir igjen. Jeg smiler i det en tåre faller, sier at jeg gjerne vil ha kroppen hans også. Og vi smiler begge to. Du er drømmen min, sier jeg i det vi kysser den siste gangen, og leppene skilles og du blir et steg, to steg, tre steg borte. Og jeg må gå opp trappen, og jeg setter meg, og det er glass i mellom oss, og jeg ser at du sliter, og du vender deg om for å gå, og du snur deg igjen, og vi smiler engang til, og du er borte, og du ser ned i bakken, og jeg bare gråter, gråter, gråter. damen ved siden av meg kikker skjevt. Og jeg kjører videre. Til hele byen er vekk og det er bare grønt og det begynner å lukte hav, og enda gråter jeg. Men, jeg smiler fordi jeg lovte. Og jeg tenker at Brasil er du. Brasil er fantastisk. Og jeg tror nå på alle de ting jeg ikke trodde på. Og jeg er så lykkelig. Fordi jeg hadde deg. Drømmen min. Macaco. Luciano. Jeg og du og sola og apene og mango.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det virker så tydelig i all den fraværenhet at lysene som ligger som glitter mot de rikes vinduer er det samme som ikke skinner for de som trenger det. Gisper etter luft og strekker øynene langt over hustak og tvers igjennom bussvinduer og avenidaer. Det er til å bli religiøs av. All denne nøden og unøden. Og han er en for alle. Skjønner helt inn hvordan en stor, karvet stein av en statue kan virke så mektig, bli så betydningsfull. I mørket, støvet, elendigheten og det største nirvana strekker Rio’s Jesus seg med åpne armer og omfavner alle som en. Religionen i mitt hjerte derimot, den er mennesket.

Overlevelse. Håp. Tro. Kjærlighet. Solidaritet. Ensomhet. Håpløshet. Egoisme. Den felles evige søknen etter mer. Vi er alle fattige. På et eller annet. En hjemløs gammel mann som luktet asfalt, han sa at vi hvite var for travle til å være varme, vi var opptatte med å søke elendigheten i skyggen. Penger er hat, sa han. Og det er de som har mest, som hater mest.

Jeg er glad vi kjøpte mat og ga penger til noen av de små. Men, skjemmes over alle de jeg med vilje mistrodde eller overså. Viftet de vekk som fluer. Og det er vi selv som er parasittene. Jeg vet det. Jeg er det. Men, det finnes endeløs fascinasjon.

Lener bussetet tilbake. Kjenner at det føles det motsatte av ille å trå i utrygt farvann. Å reise i 13 timer over 90 mil med buss til en fremmed by, vekk fra de eneste jeg kjenner, i et fremmed land. For å møte deg. Som jeg bare har møtt en gang før. Det føles riktig. Sjanser er ikke uendelige, og om enn kanskje umulig, muligens uoppnåelig, så vil jeg i hvert fall vite at jeg ikke var feig. Hvert forbipasserende gatelys er et steg vekk fra venner, nød og unød, og et steg nærmere en ny tid. Forhåpentligvis gode, gode, gode dager. Håper du liker meg. Enda. Håper du forstod at jeg kommer for deg. Krysser fingrene for at valget ikke vil romme anger. Håper vi kan forstå hverandre.

Jeg drakk meg dritings i Norge samme natt som jeg skulle dra, havnet udugelig som et endevendt vrak ved siden av min egen seng. Kunne ikke pakke, puste, våkne. Var helt klar for min egen grav. I hodet. Lot det renne over. Så noen pakket for meg. Fikk meg opp. Det var spritånde og uendelig fylleangst på Gardermoen. Og husker fremdeles bare en ting. AT jeg ba han jeg så lenge har kalt den eneste ene om å dra til helvete. Vet ikke hvorfor. Men, kjenner at nå, for første gang, etter at jeg hadde kommet frem. At jeg faktisk gir faen. Buss ta meg med, enda dypere inn i drømmen.

Jeg er faktisk helt alene på den andre siden av jorden. Og jeg er snart fremme. Lurer på om du venter, slik du sa. Blir jeg å føle meg dum? Blir det dumt? Jeg kjenner deg ikke. Du kjenner ikke meg. Og med det faller jeg til ro. Jeg har faktisk ingenting å tape, enda. Kan bare vinne. Sminker meg uten speil, spiser mintdrops. Kjenner på sommerfuglene. Smiler. Kjennes stort ut, kjempestort. Og allerede nå, så lurer jeg på hvordan jeg kan vende tilbake til meg selv. Til alt det som ikke finnes i drømmene.

Det står en gud på perrongen, plukker øretelefoner ut av ørene. Vet med en gang at det er du som er min. Vi breddesmiler før vi rekker å nå hud, og det klemmes som om vi har lengtet lenge. Du vil bære sekken, jeg må gå først, sette meg først og du holder hånden min over alle gatene. Først senere sier du, bekreftende, at jeg kom alene. Og du liker det. Det var det du hadde håpet på. Vi kysser for første gang på den første bussen. Og jeg fatter det ikke, at det er mulig. Å være så vakker. Føler meg bleikfeit, solbrent, usminka og skitten. Og du sier at du er forhekset, hypnotisert. Av meg.

Vi bruker 8 timer i parken. Vi går. Holder hender. Kommuniserer på engelsk, portugisisk og med tegnspråk. Skjønner deg. Aller best forstår vi når vi kysser. Og det er under en tynn sarong i troperegnet i regnskogen at vi fant apene, og du sa det at du visste det, da du så meg, at vi var tvillingsjeler. Og jeg svarer at jeg falt for deg før vi hadde snakket sammen. En drøm, og selv i min villeste fantasi, så hadde jeg ikke sett dette, men jeg lever den. Vi løper over parkeringsplassen, du verner meg for biene, kjøper sukkerrør juice og sier når jeg prøver å si at det var ganske godt, at selv om jeg gjør det, så lyver aldri øynene mine. Vi har kjent hverandre i en dag og fire timer. Vi ler når vi sitter på brygga i sola og drikker pils og spiser Misto fordi vi finner ut at vi ikke har veket blikket siden vi satte oss.

Du introduserer meg med flettede fingre for kameratene dine. For lærerne dine. Drar meg inn i klasserommet hvor du holder den ene hånden i min mens du noterer og regner matte med den andre. Prøver stille å forklare meg fysikkens lover. Plukker mygg av skulderen min. Og jeg synes du er vakker når du konsentrerer deg og er smart. Det er lim i mellom oss. Forstår ikke hvordan jeg skal kunne reise. Og skyver tanken vekk. Du spiller for meg, synger for meg, på baren, i bilen, hjemme. Du sier at vi deler musikken, hjernen, hjertet og sjelen. Og det du ser i toner, det ser jeg i ord, og sammen er vi en vakker sang. Farlig, farlig. Helt uvirkelig, surrealistisk. Og farvel vil komme alt for snart.

Du kysser som en gud, fyrverkeri og eksplosjoner. Kjenner deg på halsen og mellom beina når du kysser meg i panna. Vi har nesten oppetterveggen sex på verandaen, men du vil bruke tid, bearbeide kroppene til samkjøringen er perfekt. Og jeg kommer to ganger allerede før du er inne. Du er sinnsyk. Du ser meg i øynene, slipper ikke. Det renner svetteav oss begge. Vått. Får ikke nok. Mer, mer, mer. Så vakker. Og vi er hvit og brun sjokolade, sammensmeltet, som en perfekt kakao. Kysser. Kysser helt inn i søvnen. Ligger mykt. Vet ikke hvilke kroppsdeler som er mine og hvilke som er dine, kjenner bare et sammensurium av hud, av olje, krem og svette, armene dine og leppene dine. Du hvisker til meg på portugisisk og ser alvorlig ut, jeg svarer på norsk. Og vi oversetter akkurat det samme til engelsk. At vi begge faller.

Venter utålmodig på at du skal banke på vinduet. Kjenner lyden, uten å ha hørt den. Vondt i ryggen, sår i bena, gele i hoftene og nesten tom for røyk. Kan du synge for meg, når du kommer? Kan vi spise? Skal vi bli svette igjen? Jeg er klar med nøklene. Dine nøkler, de som jeg får ha. Liker å ha de. Så var det det med hundene som vi kalte rottene og det du sa var en grevling, det lignet på en brun bjørnegris. Vi så aldri aper, bare hørte dem, kysset til tanken på at de var der. Jeg blir nervøs av at du ikke liker katter. Er jo en. Du er egentlig for god for sånne kattejenter som meg. Men, du sier at du og jeg er brun og hvit ape. Og du kan elske ideen om meg.

Finner deg på rommet. Du sitter og pugger engelske gloser. I min oppdagelse ser jeg antydning til flauhet. Jeg viser deg min engelsk-portugisiske ordbok og sier at du er Gostoso. Vil lære. For din del. Er så mye jeg skulle ha sagt. Jeg spør hva du tenker. Musikk, sier du. Og nå. Handler den om meg. Kommer ikke over hvor pen du er.

Jeg sprayer parfymen din på en av skjortene mine og legger den nederst i sekken.

Spiser nudler på kjøkkenet. Ditt. Røyker på verandaen. Din. Det er nå jeg er her. Det er ikke over enda. Du skal holde meg og kysse meg i enda noen dager til. Fantasien er fremdeles ekte. Og de som sier at livet ikke kan være som på film, de lyver. Dette er bedre.

Du banker på vinduet, tidlig ute. Gjemmer ansiktet i den halsgropen du har bestemt er din. Du sier att livet er hardt. At jeg er myk. Jeg skal reise og du skal bli. Med studier, med jobb. Med musikken. Stemmen din. Rusten og myk, som om du hvisker og roper på samme tid . Du er den første som har bedt meg synge, den første jeg synger for, den eneste som ber om mer. Synger nattasanger og sanger fra stille rom.Så mye jeg aldri har hørt før. Jeg skriver, du spiller, vi deler blikk og smil. Og alt er susse, både på portugisisk og på norsk. Chillout og kyss.

Kunne hørt på deg hele dagen. Og gjør det. Lytter. Med unntak av når vi går turer eller spiser eller leker eller busser. Jeg hopper i gatene, mens du ler. Og du sier du aldri har møtt noen som meg. Og jeg klarer ikke å slutte å ta på deg. Du lar meg få lov. Kysser meg på øyet og nesen, bare ler og synger og er rar tilbake, vakre smilet. Kaller meg dronninga over alle konger. Jeg lener ansiktet på den sterke myke armen din når vi står på bussen. Svinger i takt med svingene. Helt stille. Bare nær. Elsker å ta bussen med deg. Later som jeg er nervøs når vi skal over veien, slik at du kan ta meg beskyttende i hånda og gi meg beroligende kyss i panna. Henger på armen din og klemmer litt hardt for å si at jeg liker deg og pjusker for at du skal se at alt er mykt. Trygg. Som i en drøm. Det er det det er. En drøm.

4 dager og et helt liv. I morgen kommer dommedagen, men jeg vil ikke. Jeg nekter. Be meg bli. Bli med. Er ikke klar enda. Vil huske deg til den dagen jeg dør. Hvisker navnet ditt i søvne. Nynner melodien du ga meg. Danser dansen, hermer ansiktsuttrykk. Holder bildene klare på netthinna. Og har ikke kamera. Vi må lure tiden. Vi kan nok ikke lure tiden. Jentene ringer. Fordi jeg ba de om det. De kommer å henter meg. Fordi jeg ba dem om det. Jeg angrer. Du sier at du skal komme til Norge. At jeg skal komme tilbake. Men, jeg kjenner tiden. Den løper fra alt. Også det største. Men jeg kan beholde drømmen. Sjelefrender. Så lenge vi kan.

Du gliser med hele ansiktet, jeg buster deg i håret. Kaller deg gutt og ape på portugisisk. Du sier det er flaks for deg at jeg er så glad i aper. Og jeg er også en ape sier du, om enn hvit. For vi er samme sort vi to. Vi sier begge Kjempebra på norsk i kor, og da kysser du meg lenge. Jeg sier at du er vakker, smart, god, flink, nydelig, kjekk, snill og sexy. Du rister på hodet og peker på meg. Og så har vi apesex.

Kysser du meg nok, så lover jeg å slutte å røyke. Kunne ønske jeg ikke var solbrent og lubben. Vil at du skal huske meg som jeg husker deg. Perfekt. Trenger ikke dyne eller laken. Drikker mangojuice før vi kysser . Mangokyss. Kysser mango. Myke kyss, små kyss, harde kyss, våte kyss, nære kyss, nesten kyss, bitekyss, lekekyss, spisekyss, lengtekyss, kåte kyss, ansiktskyss, kroppskyss, svake kyss, tungekyss, pirrende kyss, smilekyss, pratekyss, spillegitarkyss, syngekyss. Sovekyss.

Det raseres hjemme. Skredes og flommes. Jeg er ikke der og holdes til ansvar for det. Ser ut til at jeg er den eneste som er lykkelig. Tror aldri det har skjedd før. De ber meg komme hjem. Alle sammen.

Du hvisker nå¨r du ser at jeg skriver. Iaktar meg fra avstand. Leser arkene som flyter rundt meg, i håp om innblikk. Vet at det handler om deg. Vet at det er mye jeg kunne sagt om jeg du forstod. Leser engelske gloser. Høytleser ordene mine, varsomt, med store øyne. Og jeg kan ikke engang begynne å forklare om soloppganger og farger, drømmer, lukten og synet av deg. Med deg har jeg ikke lenger språket.

Du er et mirakel av et menneske.

Ser at du og jentene står og ler. De har kommet for å hente meg. Dere ler på en god måte. Du separeres fra dem når du ser meg, tar tak i meg med begge hender og sier med det største smilet at jeg er din elskling. På norsk. Kjenner at leppene og øynene vibrere. Og du kaller meg navnet mitt, dronning, gorgeous, ape og fantastisk mange ganger etterpå. Jeg tok ikke med meg sekken min med vilje. Og nå kan jeg ikke bli med jentene videre. Dessverre. Jeg rekker det ikke. Må bli en natt til.

Du holder meg på en armlengdes avstand. Sier at jeg er for nær. Men du lyver. Alle de ganger jeg hører etter og trekker meg vekk så henter du meg inn igjen. Mobilen ringer, skolen venter, bilen venter. Du lar meg kjenne hvor hard du er. Jeg suger deg. Du kysser meg intenst på halsen og holder tak på brystene mine etterpå. Jeg er tortur, sier du. Alvorlig. Og du liker det. Vet at du kommer hjem fort nå. Slik at du kan ta meg. Nok engang kommer du til å pule livskiten ut av meg. Jeg sa det til deg, at jeg er ødelagt. Og du er ikke gærn, bare gærn etter meg, sier du. Du sier det er min feil. En god feil. Jeg vil ta på deg mer. Stryke hele deg over kroppen min som et menneskelig pledd. Vil kjenne på kjevene dine. Le av glede og kåthet når du sniffer meg i håret, øret og på halsen. Har ikke spist siden i går morrest, klarer ikke. Kjenner meg blind, berusa, deilig, mett og sulten. Du er tortur. På den beste måten. Skjelver som aspeløv. Elsker når du snakker til meg på portugisisk. DU vil vite hva jeg drømmer om, fordi jeg rykker til når jeg sover. Sier du nesten kan se bilder i gjennom øyelokkene mine. Jeg svarer ikke, men presser hoftene mine mot dine. Pirrer. Småbiter. Du stripper for meg, uten musikk, og jeg er sikker på at du kunne gitt meg orgasme uten i det hele tatt å ta på meg. Du er sinnsyk.

Lurer på om jeg husker feil, og det er bare tre timer siden sist jeg så deg. ER jeg i ditt liv på overtid. Må jeg våkne snart? Men, du sier, at du er min. Det er mørke i øynene dine når vi snakker om tiden. Så vi snakker ikke om den. Og i morgen må jeg dra. På ordentlig. Det hele vil bli en drøm. Og skulle ha filmet oss. Så jeg kunne være sikker på at jeg husker riktig. Hvor fantastisk du er. Skulle virkelig ha filmet oss. Når jeg avslappet henger over ryggen din, skjeggstubber mot solbrent panne og den mykeste sjokoladehud mot munn og hake, hals mot nese. Du smaker lett saltet og krem. Lukter mann. Myke håret. Rue, store gitarhender. Myke tær. Øynene til en arabisk prins. Myke, halvstore lepper, hvite tennene, ørene. Akkurat passe hele du. Du ser skummel ut når du er alvorlig, som et barn når du spiser, som en romersk gud når vi ligger sammen, som bare du kan se ut når vi stirrer uten å si noen ting, som hjertet mitt og titusen sommerugler når du spiller. Herligeste. Her. På andre siden av jorden. Venter på at du skal kakke på vinduet for siste gang. At du skal skinne på meg. Du skal bli, forbli. Det vakreste. Gi meg noen timer til. Bare noen timer til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende