Om å la det gro…
juli 13th, 2008
Forsøker å ikke pirke rur av et åpent sår. Kjenner det klør, tvinger fingrene til jevnlig å stryke over, legger negler på kanten, for å kjenne, om det kan rives av. Vet at om jeg pirker så tar det lengre tid før det gror, kan skapes arr. Men må kjenne på det, vite at det er der. Sammenligner den krøllete, saftige flekken med det glatte landskapet i rundt. Undrer på om det har seg slik at det kom dit av en grunn. Ble jeg bitt, brent, stukket, skrapet, kloret eller har det seg slik at jeg laget det selv, i søvne? Vil jeg egentlig se det gro?
Get into whatever car that may come, kiss the sky, let it burn to the ground…
Holder en finger på ruten i det jeg ser at fastland blir løsrevet fra havet, og det forsvinner, flyter vekk, evaporer i usynligheten som danner det nye bildet foran øynene mine. Det finnes kun hav. Voldsomme mengder usikkert vann. Og vi er i en balje et tidvis farvann. Sitter trygt i stolen, midlertidig i hendene på et fartøy som kan veltes, kan synkes. Og her, slutter jeg å være bilsyk, slutter å være kvalm og utilpass. Jeg er i reisen. Behøver ikke være på vei til noe som helst sted, så lenge vi rører oss, så lenge bølgene ikke skylder mot land eller strand, men gir en illusjon av å være uendelig. Befinner meg for en stund i en ikke-tilværelse. Som er rent.
Somewhere, somehow, last October, on the very first, heads were spinning and souls were at last…
Leter etter spor i mellom linjene, på en bok jeg ikke har lest ferdig, ikke lest før. Tror det finnes hemmeligheter her, som jeg enda ikke har blitt fortalt, som jeg enda ikke har forstått. Ligger det håndmerker eller tråder fra et liv, som kanskje kunne vært mitt eget, selv når det ikke er det. Kunne jeg finne ut svaret på det spørsmålet jeg ikke enda har. Kjenne suget etter noe. Noe. Mer. Trekker rep etter rep og binder knuter, sterke knuter mellom betydninger som ikke står svart på hvitt. Skulle vi ikke alle ha levd det vi har levd. Kan man angre seg på noe som helst, der man ikke kunne gjort det om. Kjenner at betydningen i ordene er uvesentlig, det er det vakre i at de finnes som spiller en rolle. Slik som livet. At det er.
Don’t take your time, don’t be late, because I am already up in the air, getting what I deserve…
Det var en tid, der hvor verden kun var magisk, og man aldri kunne forstå hvordan noen kunne se den annerledes. Et sted hvor de voksne og de andre var en helt annen rase. Vi satt aldri i samme båt. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde evnen til å gjøre meg selv usynlig ved å gjøre noe så enkelt som å holde meg for øynene.
We could be…each other…
Drar ruren av såret. Så jeg kan se hva som er under. Kjenner det svir og blir seigt. Luften griper tak om det, trenger inn i blodstrømmen. Og vi vet, både luften og jeg, at noen ting må gjøres. Uansett. Og uansett så vil det heles. Dette og.