STILLE SINN

Dette er en reaksjon på faenskapet som befinner seg i kommentarrekka i dette innlegget:

http://www.vgb.no/32711/perma/349022/#comments

Akkurat nå så er jeg så oppriktig forbannet og illsint og fullstendig satt ut over enkelte menneskers idé om at de selv er selveste Gud og dermed har rett til å dømme ut i fra et så sneversynt, feillært og idiotisk grunnlag som de selv rettferdiggjør på fullstendig vranglærte grunnlag om at de utkynner selveste Guds ord, at jeg faktisk bryter med alt denne bloggen står for og hiver ut  et ikke-litterært innlegg. Og hiver de meg ut for dette, eller om folk river ned bloggen min med drittkommentarer så gir jeg oppriktig faen.

 Anonym forkynner at kjærlighet og sex i mellom to av samme kjønn bryter med det Gud har gitt lov til for mennesker og uttrykker på det sterkeste at etn slik forsoning er det samme som å leve et Horeliv???? Videre frembringer dette mennesket at hun ikke dømmer, men heller er så hensynsful at hun/han opplyser om dette. Til ei jente på 21 år som har skrevet et fantastisk motiverende innlegg om det å komme ut av skapet og akseptere seg selv for alt hun er, om lykken i rundt dette og strabasene som følger. ANONYM:  Javisst dømmer du. På en måte som er totalt blottet for innsikt, medfølelse, menneskelig kunnskap og forståelse og alle former for respekt, toleranse og nestekjærlighet. Du gjemmer deg bak noe du erklærer er religion og kristne verdier, en form for fanatisme som står mer for ondskap enn hva den står for alt som noen gang har vært godt. Du belærer, preker, opphøyer deg selv fordekt av en fasade du velger å si er ‘riktig’, du gjemmer deg bak det DU definerer som Gud og rettferdig, korrekt og sannferdig. Du sprer gift og skam og synd over noe du selv ikke har noen form for kunnskap om og du blottlegger uskyldige og rene tanker som noe helt annet enn hva det er. Om det finnes slanger i Edens hage så er du og dine forfedre fra gamle tider som er disse. DU sykeliggjør naturen selv, hever deg over skaperverket og den frie vilje. Vend heller fordømmelse og ord og tanker inn mot deg selv og hiv den ikke som tjære og fjær over andre. Og klarer du ikke annet enn å være giftig og trangsynt og ond, så lær deg å tie. Vik fra de som verdsetter menneskeliv og alle dets former.

flekk. Dette er faen ikke riktig på  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan ikke høre det høyt nok, kan ikke løpe fort nok, kan ikke kjenne det godt nok. Og om det er melankolien eller livet som har tatt hardest hold i kvelden, så spiller det egentlig ingen rolle. Jeg må få kunne puste, kjenne at himmelen fyller lungene med storslagenhet.

Jeg har ikke vondt noe sted.

Stapper hodet under dyna, spiller fingrene på mønsteret i trekket. Lukker ut rommet, lukker inn livet. Drømmer med øynene åpne om fargene på engene, lydene fra munnene. Biter meg forsiktig i leppa og tenker på hud, fantaserer om kyss. Vil ikke stå opp, vil ikke vite. Ikke i dag. Jeg vil danse i mellom putene, overlatt til fantasien og til søvnen. Livet er det vakreste man har, men i øyeblikkene som siver mellom fingrene, på dette tidspunktet, så ønsker jeg ikke å delta. Her er alt bare varmt, alt er mykt, og jeg leker med ideen om at jeg ikke eksisterer. Holder meg for øynene og holder pusten. Kanskje er jeg usynlig. Kanskje er det jeg som er drømmen.

Purr purr.

Kaster alt jeg eier og har i tankene, åpner vinduer og tømmer leilighet og liv ut av dem. Pakker søplesekker til den store gullmedalje. Og skulle malt alt sammen rødt. Veggene, gulvet, taket, møblene. Selv skulle jeg vært hvit. Helt, helt hvit. Så skulle jeg kunne se meg selv. Le. Leende. Hellende.

Bassen smyger seg i gjennom treverket og eter meg innvendig.

Stryker litt ekstra over kroppen når jeg smyger på klærne, ser etter hvor lenge jeg kan stå på en fot uten å miste evnen til selvsikkerhet og mykhet. Holder hånden litt for lenge på ansiktet, møter mitt eget blikk i gjennom mascara, innser at man ikke er mer vakker enn man gjør seg. Og noen vil alltid være løvinner, selv når de forsøker å være pusekatter. Dytter tankene og havet som siver ut av ørene og beveger seg over øynene inn i hodet igjen. Biter leppene blodfylte og fjerner uendelighet med leppestift.

Kvesser klør og kjenner at jeg egentlig er freia gele.

Krøller alt av papir. Ting er som man gjør det til. Og jeg vil kjenne frysninger nedover ryggen. Kjenner det. Man tar den galskapen man har og man bygger soloppganger av det. Gulvet er kaldt. Men jeg har sokker. Og verden er magi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende