Her kommer den. Vinteren.
oktober 21st, 2008
Don’t let
it all astray, even on my dark days…
Her kommer vinteren, den kalde, kalde tia. Her kommer den,
uønskede fredelige dager. Uten smil og hud og sol. Her kommer mørket, som
setter seg i ryggmargen og skyver gleden under våt og iskald snø. Her kommer
tiden for ensomhet og lange, triste kvelder. Her kommer tiden for å fryse inne
med minner fra en svunnen tid. Tiden for ettertanke, pledd og ovner som ikke
varmer nok. Dager under en glovarm dusjstråle. Nummenheten.
I got
nothing, nothing in store for you…
Hold meg ut, når jeg står i skyggen av meg selv. Egentlig
fnisete som før. Fremdeles kilen og solfylt og leende og så jævlig klar for
alt, alt som noen gang skulle bringe litt glede noen som helst plass for hvem
som helst. Alt det der, under her.
There won’t be any miracles, any time soon.
Her kommer vinteren. Enda en. Vi teller hvor mange av dem vi
er, ikke somrene. Vi teller vinternetter. Gode grunner til akkurat det. For det
er mørketia som utgjør mennesket under sola. Sprøyt. Og ikke. Kanskje skulle vi
ikke kunne glede oss uten at vi først kjenner på det som er motsatt. Kanskje
skulle vi sprekke om vi ikke frøs oss igjennom etterbehandlingen, av alle ting.
Men skulle gitt det en sjanse, å leve ufrossent igjennom alle tider.
We’ve had
so much madness in us since the very first day we met…
Du er stjernen, sparkling, glitrende. Total underskrytt
godis. Og hadde det vært lyst og ikke mørkt så skulle du sett at jeg smilte.
Langt inni meg. Og vi kommer forbi, innom, snarturer. Har fremdeles hud og jordbær
og barnet i meg. Vi kan kjøpe ny om det er ødelagt, eller lage selv, eller så
kan vi være noe helt annet.
When you’re walking on moonbeams…
Love is for poets, and dreams are for fools. Da er jeg gjerne
en idiot, og heller en poet. Skulle
vært. Poet. Litt mindre idiot. Her kommer vinteren. Den kalde, kalde tia. Her
kommer den faen meg. Igjen.
I won’t
allow having any of those moments that I will live to regret pass me by.