Sorgenfri…
november 3rd, 2007
It settles in it’s place, like cuddles to my face…
Av og til så vil man ikke høre hele sangen. Vil høre de første sekundene, introen, kjenne starten på det hele, smygende, før det hele starter. Og trykker meg tilbake, om igjen, atter en gang. På nytt, og på nytt. Det kommer igjen og igjen, som magi. Det hele stopper etter en tredjedel, 49 sekunder. Det er alt jeg vil ha. 49 sekunder i en evighet. Men det kan ikke klippes og limes, kan ikke stoppe der av seg selv. Det finnes ingen repeatknapp på en del av en helhet. Det er meningen at man skal høre hele. Jeg messer med logikken.
Prikker på lukkede øyenlokk, lukten av frokost, fornemmelsen av at morgendagen finnes og at den finnes med sol. Å sove naken, kjenne at man er myk, selv om man er alene. Katten som slikker nesen som om den var en kjærlighet på pinne, telefonen som ringer ti ganger det første kvartalet av dagen. At det finnes sanger for dette og. Og jeg vil ha ordene, vil kunne beskrive det med hud og hår. Strekker meg helt opp til taket, i bare trusen, ler litt. Dagene. Morgendagens fuglesang er ikke lenger langt under snøen, den titter inn, slenger en klem, fjomser seg dansende hele veien inn til dusjen.
Det finnes så mange store ord, og jeg leter i lufta som ligger over hustak og under stjernene etter de som enda ikke er tatt i bruk. Leter etter det ene ordet som skulle kunne beskrive det jeg ikke selv engang vet hva er. Omfanget av det hele. Om jeg bare kunne beskrive, så ville uskylden igjen vært ren, alt skulle kunne slutte å være sorthvitt og gråsoner, skulle vært i farger. Fåfengt, omgjengelig, ettertrykkelig, vitterlig, forunderlig, underfundig, fineste, vakreste, eneste, evige, barabas og babar. Kunne like gjerne vært. Hakk i plata.
Kryper inn i stolen, klemmer meg selv godt med myke pledd. Gjesper litt og rusker hårnålene ut av håret. Gnir i hele ansiktet. Ansiktet er gnuete. Mascara over det hele, rufse bakhodet. Gjesper en så lang gjesp at albuen som hjelper hånden å holde hodet mister grep og legger meg igjen langflat på tastaturet. Ler litt til. Leter i lufta etter smil og klemmer, og finner dem. Og tenker at uansett hvor fint og flott alt i midten er, så er det morgenen og kvelden som finner meg. Strekker meg på nytt. Lar hånden stryke over veggene og dørkarmene til lyden av Edith Piaf hele veien til tannkosten. Smører seg inn med krem og åpner taket for å kunne se stjernene. Drømme, heter det også, i mellom myke dyner og tilfredse puter.
Det handler om det, alt sammen, handler om det å falle. Nesegrus, og svevende. Om hverandre, i forskjellige sfærer, til forskjellige grunner. Ikke bare kjærlighet. Det finnes en million måter å falle på, gode og vonde. Om hverandre, samtidig, hver for seg. Jeg hører ferdig sangen, til slutt så må man alltid det.