STILLE SINN

Salty leave…

Vi har sett mye sammen vi. Du og jeg. Vi to. Vi har reist
til alle verdens ender, helt uten å røre oss i det hele tatt. Vi har vært i
forfall sammen, vi har tatt oss sammen. Og jeg har ikke behandlet deg pent, har
ikke vært glad i deg, slik jeg burde. Men jeg har grått hos deg. Alt for mye
gråt. Og jeg har elsket. Heftig og dypt. Men, alt for lite. Jeg har hatt det
kaldt. Jeg har funnet trøst innenfor vegger og under dyner. Mange år. Mange
faser.

The nights
that were toasted to…

Vi har sett det meste sammen vi to. Eller jeg. Alene. Finnes
skatter skjult i malinga, i minnene. Men finnes så mye råttent som siver inn
fra under gulvet og gjennom dørene. Vi har sett for mye vi to. Og om enn jeg
ikke er for å glemme, så er jeg heller ikke for konstante påminnelser. Så vi er
ferdige vi nå. Og vet ikke om jeg klarer det. Men vet jeg gjør det likevel. Fordi
jeg råtner her. Fine. Kunne ønske jeg kunne finne plassen min. Her. For våres
begge del.

The
spotlight showed what I chased away…

Trodde aldri jeg hadde vært hjemme her. Men kjenner at det
ligger biter av meg selv i alle kasser, i hver millimeter av panelet. Ser alle
drømmer jeg noen gang har hatt ut av vinduet jeg har sett ut av i gjennom så
mange liv og epoker.

Stay for me…

Vil ikke lenger fortsette på veien jeg så lenge har gått.
Vil finne roen. Som varer. Lengre enn den har gjort i sine kortvarige besøk til
nå. Må male ferske flater. Kaste rotet. Løfte ankeret som trekker meg ned. Må
trekke pusten på et nytt sted.

Jeg sa til meg selv at jeg aldri mer skulle rømme fra. Bare
reise til.

Jeg håper det er det riktige. Ønsker så sterkt. Å ikke
falle.

Salty leave…

Det har vært fint. Tungt. Mørkt. Lyst. Men jeg må ut.
Videre. Så jeg ikke mister meg selv helt. I veggene. Er allerede i veggene.  

Håper det blir verdt det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I’ll be the corpse in your bathtub…

Kan du komme hit? Og spørsmålet etser seg inn i pannen, sort på hvitt. Skjønner med ett ikke om du ler av meg, eller om du mener det. Vil ta tak i strupen din å filleriste deg, banke inn i huet ditt at du kan ikke gjøre dette. Igjen. Tror du det? At det skal være så enkelt? Etter hele jævla a til å og opp og ned og etter å ha dynka sjel og drømmer og alt sammen i lava og is og alt sammen. Tror du det? HÆ? svarer jeg. Og i et halvt øyeblikk så ler jeg, før jeg får en vanvittig trang til å såre deg. Eller hive PC’n ut av vinduet påfulgt av et sånt hyl som bare gale kjerringer eller kanskje aper kan komme med før de erklærer et eller annet eller slår seg på brystet. En av de to. Men jeg gjør det ikke. Jeg sier hæ.   

Useless…

Jeg vil at du skal komme hit. Du mener det faen meg. Priceless. Og det jeg tidligere sa om at jeg ønsket at kameraten tok feil da han sa at du hadde trukket det korteste strået og at jeg håpte at du hadde det bedre og at du ikke angret. Tar tilbake hele skiten. Jævla. Jævla. Og lar svaret henge i lufta. Stille som mus.   

Whisper what you feel…  

Sakte er bra, sier du. Man skal alltid starte sakte, så man får tid til å nyte. Jeg flirer rått på min side, kjenner at jeg faktisk lar deg sitte å drite deg ut, uten at jeg gir deg mulighet til å redde ansikt. Er bare så forbanna satt ut. Over at det er mulig. Langt etter at døra er stengt og låst igjen for godt og alt er grått ut, elsket ut, hylt ut, kjefta ut, smurt utover asfalt og vann og i det hele tatt. Så tror du fremdeles at jeg er der.    

You’ll spend the end of your days…  

Mest av alt trodde jeg kanskje at jeg ville være der, om du noen gang kom i rundt. Come around. Men jeg er ikke der. Hvor faen er jeg. Ikke i dag, svarer jeg. Og fatter ikke at det er svaret mitt. Jeg har ikke vunnet eller tapt noe som helst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nynner stumme melodier for de døve. Kjenner på vibrasjonene som lar seg feste i fingertupper av svak bass. Vi må være stille. Musestille. La kroppene snakke lavt. Bevege rommet i millimeter i stedet for meter. Men, vi kan se, vi kan føle. Kjenne intensiteten som erstatter lyden. Unngår å skape friksjon. Tett i tett, beveger vi oss, sammenklamret som om vi bare var en. Glipper kun umerkbart, slipper ikke luften til i mellom hud og hud. Kysser uten slafs, uten smatt, bare nært.  Vender vi oss i alle retninger med ømme tak, myke. Lar oss overdøves av lukten av den andre. Beruses av elektrisiteten og nerven som spirer mellom lår og mot bryst. Samler laken hardt i mellom knyttede never, hever korsrygg og synker mot sider, klamrer under armer, vikles inn i nye mønster, dekkes av rolig pust. Bare en finger puster, finner kjølepunktet, for så og graves inn i nakken.

Vender madrassen, åpner alle skap, ligger på gulvet. Lager bare leven, holder ikke lyden avslått, ikke et øyeblikk. Finnes ikke stunder for døvhet, fordi alt er overdøvende. Dreper alle sanser. Jeg sover, sier du. Ok, sier jeg. Det er det første som bryter stillheten, på veldig lang tid. Du smiler. Sov godt, sier du. Ok, sier jeg og slår av musikken. Enda er vi begge våkne på samme tid. Ssssh…    

Venter til jeg har tatt av meg jakken, til skjorta er tynn og fingrene er varme igjen. Legger begge armer over skuldrene dine, klemmer, og som på kommando finner du veien under genseren og helt dit hvor huden kjennes i gjennom skjorta. Og vi finner en høyere tone i halloen. Finner hverandre et hakk nærmere enn vi var i sted. La det ikke være murer i mellom, kjenn på meg, vit at jeg er nær. Neser i halsgroper. Og skjelver halvveis og helt av pusten din som kiler som elver nedover kragebeinet. Stryker en hånd over skulderbladet, griper en hånd om nakkeroten din. Helt til vi slipper. Til vi lar hendene være siste skanse, i et motsigende farvel. Til det er luft, overalt og i mellom.

Setter meg i midten, slik at jeg har en på hver side. Lener hodet på den ene, legger hånden på den andre. Kjenner en tredje snike seg bak meg i en nærtliggende massasje. Gode gutter. Fine gutter. Alle klemmer vi på hverandre, etter tur, skvulper kaffekopper i latter. Humoren er tørr, og vi er alle potetsekker. Vil være vel, lar andre ha det vel. Avtrekkeren er kjapp og godheten sitter utenpå, helt inn. Varmes forsiktig fra varme lamper, en tar en dans, ser dum ut og vi ler med og ikke av, en annen synger en tone til en sang som ikke tilhører noen av oss. Tullete. På den hjertevarmende, medisinerende måten. Og kjenner i alt, at det finnes så mange typer kjærlighet. Og er så dypt takknemlig for akkurat det.

Sov godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter på stolen bak baren, lener den ene armen på disken, den andre holder en haribo fersken. Smatter på den. Spiser med musebitt i rundt, hele veien, for så å bite hele i to. Det myke til slutt. Alltid det myke til slutt. Det er mørkt i hele lokalet, det finnes bare smil, det er stearin overalt og en åpenbaring på scenen rett foran meg. Bjarne skjenker øl. Jeg har fri, er på jobb. Gratis. Det er min kveld. Det er mandag. Det er visekveld, og enhver som har vært der vet at det er derfor jeg er her de andre 70 timene i uka. Det er derfor jeg ikke trenger mat, ikke trenger venner, trenger fri. Jeg er hjemme nå.

Det er timet, ferdig forberedt, ferdig skrudd. Og nå er det bare stemmen som ljomer i lokalet, som myke strenger på alles hjerter. Og det er forelskelse i luften, det er kjemi. Poesi. I form av musikk. Det er en form for kjærlighet. Et pustehull. Det er mitt. Og dørene står åpne for alle. Og før den siste går på scenen så takker jeg nok en gang. Og takken kan aldri forstås av de som er der, hvor ekte og dyp den er. Bjarne skjenker øl. En til meg, og jeg flytter stolen til fremsiden av disken. Kjenner på sårheten og storheten. Dette er den eneste kvelden i uka at jeg tåler å savne deg, fordi dette er det nærmeste jeg kommer fullkommen. Det er mitt element. Meg. Og jeg gjennomsyrer hele lokalet, og engelen på scenen maler det vakkert.

Jeg visste det da, at dette var det som skulle vise seg å være skyfri himmel og stjerner i natten. Dette var de øyeblikkene, der alt bare var fullkomment. Dette var ekte. Og jeg lukter fremdeles stearin. Kjenner følelsen av å være på et sted der virkeligheten var vekk og enda su vanvittig ekte. Rocken hadde forlatt lokalet, rockerne var igjen, og vi alle sammen bare fløt rundt. Klemte, smilte. Lyttet. Fantastiske.

Musikken: http://ingridsteiro.com/promo/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende