Månedansen…
januar 6th, 2008
Verden er i negativer, bevegende negativer. Ser de sorte rammene på det som ville vært vakre bilder. Stillestående. Om jeg trekker pusten helt inn så vil lungene renne over. Vannet ligger som sort fløyel under gråe, blasse broer. Skyene ligger som tung bomull over sorte hus. Beveger seg flyktig, danser runddans på paletten. Bildet fryser på luen som letter og legger seg som en flekk i maleriet. Håret slanger seg ukontrollerbart som sotete flammer rundt hele hodet. Skjerfet henger meg med en lang ende flytende rett opp og rett ut, slakker taket, strammer. Veiver med to hender for å igjen finne grep om verden. Kjenner plutselig at man heller burde la det flyte. Flyr i tanken. Oppløses til et spekter av uendelighet. Og om verden er et negativ, så fremkalles jeg av den, blir i den. Draes til havs.
Luen finner en partner, de svever rundt som søppelposer i virvlende høstløv. Midten av stormen, stillpunktet, legger seg over alt som skulle banket og alt som skulle slått. Det flyter med et over av rødt, som en flekk på hele bildet, og alt blir med ett blast, forgrunnen blir bakgrunn. Tar tak i sjokkrøde tråder, klatrer langsmed. Finner øyne, finner motpart. Med rygg mot rygg, stod tiden stille, stod du stille. På den andre siden av broen. Kaoset blir til motvind. Sveiver, med klokken, rundt sorte frakken. Hvem er du? Vender ansiktet mitt, så fort mot ditt, i et blodrødt kyss, før jeg rekker å se deg. Alt jeg ser er vann, mye vann. Og vi faller, roterer, virvler, suges fram og tilbake. Sort, grått, sort, sort. Rødt. Du dreper meg, skremmer meg. Jeg blir med.
Luen faller til bakken. På broen. Munnen renner over, og alt smaker saltvann. Frostrøyken velter ut. Verden er et negativ, og alt som finnes er isbelagt asfalt, sugende mørke, minnet om en sort frakk og et uferdig palett av uendelighet. Det regner tre dråper blod ned på bakken. I medvind kan selv jeg se, at det ligger en rose.