STILLE SINN

Vi spiser ved samme bord. Forskjellige bord. Kanskje spiser vi
det samme. Hverdagene omgir oss. Noen er på ferie.

Velkommen til verden. Noen skal love, som alle andre
foreldre. At du skal bli verdens lykkeligste barn. De skal støtte deg, trøste
deg, verne deg mot alt vondt i hele verden. Og du er den vakreste og den beste,
du skal få bli alt du ønsker å bli. Og dere skal kunne prate sammen, om alt. Du
skal få mer kjærlighet. Alt. Og du gjør foreldrene dine lykkeligst i verden. Og
de elsker hverandre. Og de sverger at de har lært av sine egne foreldres feil. Alt
for deg, vennen. Velkommen.

Og det er vakkert noen ganger. At alt kan foregå samtidig.
Og det tyder på at det er virkelig.

Noen gråter seg i søvn. Eller sover ikke, fordi de gråter.
De er ikke lenger ønsket, elsket. Av den som betyr mest. De er forlatt.
Barnløs. Alene med katten. Håpløs, motløs. Og kjempesterk. Holder motet. Og
faller fra hverandre. Om hverandre. Var det løgn, hva gjør man nå, hva fyller
man tomrommene som dekker…alt…med? Hva kunne vært gjort annerledes? Og selv i
håpløsheten. Så håper hun, denne, at telefonen skal ringe, at døra skal ringes
på, at hun skal våkne.

Det er mannen i gata, jenta i kassen, det er meg, det er
deg, historiene, uendelige.

Enkelte ler, inn i hverandres ryggmarg, sniker til seg
smakebiter i alle døgnets øyeblikk, er rusa på hverandre i dagliglivets minste
og største ting, på bussen, på jobb, savnet, kriblingen, lykkeligheten. Håpet,
oppstandelsen av slik det skal være og bør være og nå faktisk er. Drømmen i
virkeligheten, den virkelige drømmen. Og enkelte har vært så mange steder før,
at det virker uvirkelig, men allikevel mer ekte enn alt som noen gang har vært.

Man ikke skal tro, men vite, hva andre mener, før man lar
seg hemmes av det, for de har ofte nok med seg selv.

Enkelte teller sekundene på klokkeviseren, planlegger dagen,
hvordan den skal gå til. Hvordan man skal møte menneskene, svare på
spørsmålene, forholde seg til kravene, lime seg inn i bildet man mener
bestemmer rammen. For alt. Spille rollen. Takle det. Overleve det.

Ingen er spesielle, det like i alt, er at vi er forskjellige
om enn fremdeles mennesker.

En plukker opp malerkosten. Undres over hvor han er. Kjenner
ikke igjen skoene sine. De passer ikke lenger. Ingenting passer. Og han lurer
på om han er elsket, om han noen ganger selv har elsket, om han skulle tatt
alle andre valg, skulle satset annerledes. Maler rødt og gult og harmoni. Harmoni.
Drømmen.

Alle spekter, hører du? Du skal i gjennom alle.

Noen sender en melding før de legger seg. Smiler langt inni
seg, eller feller en tåre. Ligger alene, ligger sammen med noen, har noen i
naborommet, har ingen igjen som lever, hadde noen i går, har bikkja, har
bamsen, har barnet, har kjæresten, har ektefellen som han ikke er glad i, har
elskerinna som snart er på vei ut, har harmonien, sorgen, gleden, frykten,
håpet, har drømmen. Har drømmen.

Vi spiser ved samme bord. Eller forskjellige. Alle, ingen.
Like. Forskjellige. Mennesker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan ikke høre det høyt nok, kan ikke løpe fort nok, kan ikke kjenne det godt nok. Og om det er melankolien eller livet som har tatt hardest hold i kvelden, så spiller det egentlig ingen rolle. Jeg må få kunne puste, kjenne at himmelen fyller lungene med storslagenhet.

Jeg har ikke vondt noe sted.

Stapper hodet under dyna, spiller fingrene på mønsteret i trekket. Lukker ut rommet, lukker inn livet. Drømmer med øynene åpne om fargene på engene, lydene fra munnene. Biter meg forsiktig i leppa og tenker på hud, fantaserer om kyss. Vil ikke stå opp, vil ikke vite. Ikke i dag. Jeg vil danse i mellom putene, overlatt til fantasien og til søvnen. Livet er det vakreste man har, men i øyeblikkene som siver mellom fingrene, på dette tidspunktet, så ønsker jeg ikke å delta. Her er alt bare varmt, alt er mykt, og jeg leker med ideen om at jeg ikke eksisterer. Holder meg for øynene og holder pusten. Kanskje er jeg usynlig. Kanskje er det jeg som er drømmen.

Purr purr.

Kaster alt jeg eier og har i tankene, åpner vinduer og tømmer leilighet og liv ut av dem. Pakker søplesekker til den store gullmedalje. Og skulle malt alt sammen rødt. Veggene, gulvet, taket, møblene. Selv skulle jeg vært hvit. Helt, helt hvit. Så skulle jeg kunne se meg selv. Le. Leende. Hellende.

Bassen smyger seg i gjennom treverket og eter meg innvendig.

Stryker litt ekstra over kroppen når jeg smyger på klærne, ser etter hvor lenge jeg kan stå på en fot uten å miste evnen til selvsikkerhet og mykhet. Holder hånden litt for lenge på ansiktet, møter mitt eget blikk i gjennom mascara, innser at man ikke er mer vakker enn man gjør seg. Og noen vil alltid være løvinner, selv når de forsøker å være pusekatter. Dytter tankene og havet som siver ut av ørene og beveger seg over øynene inn i hodet igjen. Biter leppene blodfylte og fjerner uendelighet med leppestift.

Kvesser klør og kjenner at jeg egentlig er freia gele.

Krøller alt av papir. Ting er som man gjør det til. Og jeg vil kjenne frysninger nedover ryggen. Kjenner det. Man tar den galskapen man har og man bygger soloppganger av det. Gulvet er kaldt. Men jeg har sokker. Og verden er magi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forsøker å ikke pirke rur av et åpent sår. Kjenner det klør, tvinger fingrene til jevnlig å stryke over, legger negler på kanten, for å kjenne, om det kan rives av. Vet at om jeg pirker så tar det lengre tid før det gror, kan skapes arr. Men må kjenne på det, vite at det er der. Sammenligner den krøllete, saftige flekken med det glatte landskapet i rundt. Undrer på om det har seg slik at det kom dit av en grunn. Ble jeg bitt, brent, stukket, skrapet, kloret eller har det seg slik at jeg laget det selv, i søvne? Vil jeg egentlig se det gro?

Get into whatever car that may come, kiss the sky, let it burn to the ground…  

Holder en finger på ruten i det jeg ser at fastland blir løsrevet fra havet, og det forsvinner, flyter vekk, evaporer i usynligheten som danner det nye bildet foran øynene mine. Det finnes kun hav. Voldsomme mengder usikkert vann. Og vi er i en balje et tidvis farvann.  Sitter trygt i stolen, midlertidig i hendene på et fartøy som kan veltes, kan synkes. Og her, slutter jeg å være bilsyk, slutter å være kvalm og utilpass. Jeg er i reisen. Behøver ikke være på vei til noe som helst sted, så lenge vi rører oss, så lenge bølgene ikke skylder mot land eller strand, men gir en illusjon av å være uendelig. Befinner meg for en stund i en ikke-tilværelse. Som er rent.

Somewhere, somehow, last October, on the very first, heads were spinning and souls were at last…  

Leter etter spor i mellom linjene, på en bok jeg ikke har lest ferdig, ikke lest før. Tror det finnes hemmeligheter her, som jeg enda ikke har blitt fortalt, som jeg enda ikke har forstått. Ligger det håndmerker eller tråder fra et liv, som kanskje kunne vært mitt eget, selv når det ikke er det. Kunne jeg finne ut svaret på det spørsmålet jeg ikke enda har. Kjenne suget etter noe. Noe. Mer.  Trekker rep etter rep og binder knuter, sterke knuter mellom betydninger som ikke står svart på hvitt. Skulle vi ikke alle ha levd det vi har levd. Kan man angre seg på noe som helst, der man ikke kunne gjort det om. Kjenner at betydningen i ordene er uvesentlig, det er det vakre i at de finnes som spiller en rolle. Slik som livet. At det er.

Don’t take your time, don’t be late, because I am already up in the air, getting what I deserve…   

Det var en tid, der hvor verden kun var magisk, og man aldri kunne forstå hvordan noen kunne se den annerledes. Et sted hvor de voksne og de andre var en helt annen rase. Vi satt aldri i samme båt. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde evnen til å gjøre meg selv usynlig ved å gjøre noe så enkelt som å holde meg for øynene.  

We could be…each other…  

Drar ruren av såret. Så jeg kan se hva som er under. Kjenner det svir og blir seigt. Luften griper tak om det, trenger inn i blodstrømmen. Og vi vet, både luften og jeg, at noen ting må gjøres. Uansett. Og uansett så vil det heles. Dette og.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende