Leker med Pistoleros…liljer.
juli 9th, 2008
Et sted i øst og et sted i sør-vest står solen atter opp, til helt forskjellige tider, ufortrødent og uforstyrrelig i rytmisk runddans, evig, og en gang tilbedt som livgiver titter den like varmt gjennom Pantheons øye idag som for 2000 år siden, perfume, den blodige sirkelen, soloppgangenes land, landet i øst og i vest, i sør og i nord, evig, uforstyrrelig glødende. I belong to d’Amour, sigende og hikstende, glatt som urørt hud under nyskapt lys. Silke med svak lukt av krydder broderer øynene i det de lukker seg under tangoens rytmer. Og til taktfaste toner smelter de sammen. Kulturene, hendene, leppene, ethvert hull som en gang var fylt av ingenting tettes av kinesiske arier akkompagnert av afrikanske trommer og lyden av lime og sukker som kvernes i bunnen av et glass.
Jeg har alltid likt slike steder, spesielt på dager som denne, dampende dager der alle stopper opp i seg selv og flater ut under solen. På slike dager er det fint med slike steder. De som suger livet ut av deg i det de fyller på med mer. Perfume. Bella. I midten av virvelvinden som livet ellers er, i stillheten og nyskapelsen. Fuktigheten fra den varme jorda lukter av svak, organisk forråtnelse, fargene spiller seg selv ut, og er man riktig heldig og finner et av de bedre stedene klukker det lavt fra en kunstig, liten bekk som renner ut i en like kunstig, liten dam. Vennlig og småsløvt, vaktsomt og lidderlig, vekkes sansene, og varsler slaraffenliv, som i en oase. Mango. Alltid denne bløte, myke, nesten groteske frukten som lager seg et eget liv i munnen, mens den renner ned over kjakene, smelter seg vei i gjennom hele kroppen og trekker i tråder som kun kan spilles på i lyst.
Hun skilte seg ut fra de vanlige i den korte, hudfargede kjolen som klistret seg til henne, fanget alle hennes Allah’er , Jehovaer og Buddha’er, smygende i stoffet, slik at kroppen fremstod som nærmest hellig i sin uperfekte levelighet, klistret seg til henne som om det bar henne og ikke omvendt. Og jeg, jeg tittet skrått mot henne, sultent, mot det skulderlange, kobberrøde, sorte, blonde, brune håret, de fyldige, smale, tykke, saftige, småtørre leppene og de runde, lette, myke, harde hoftene hun fremhevet med halvhøye hæler.
Liker du liljer, spurte hun? Jeg har nemlig hørt at asiatiske liljer skal være relativt enkle å få til for begynnere, og ja, for å være ærlig så er jeg ganske fersk i faget. Hun smilte, tilsynelatende uskyldig, bak store solbriller. Perseguiré, los rastros de este afán, como busca el agua a la sed, la estela de tu perfume. Santa Maria.
I oppstandelsen, oppdagelsen, i det episke bildet av fullkommenhet, livgivende varmt, spilte vi våre farger ut i full blomst, fuktig klukkende. De lave klynkene, taktfast, som om kroppene selv var gått over til å være rene toner, bass, så levde hun i pusten som speilet seg i øret mitt mens beina klamret seg rundt meg, rundt hoftene, over skuldrene, uforstyrrelig i rytmisk runddans, evig, glødende. Og om enn vi ikke var virkelige, om enn verden kanskje stoppet, eller gikk motsatt vei for et øyeblikk, så smakte ikke lenger krydder krydder. Evigheten blandet seg med lovnaden om en svunnen tid, at fra nå av skulle ingenting kunne skilles fra hverandre, men kun smørjes, blandes, drikkes som en enkelt væske av en enkelt mann. Skjelvende. Slik enn mann bare kan når han befinner seg i smørøyet av alt som noengang var vakkert, var feminint. Og det skulle såes frø. Santa Maria. Madre. Terra.
Og etterpå, et sted i vest, der hvor drømmene enda ikke har våknet av søvnen og rytmene, silken, tonene og karpene fremdeles ligger i dvale under iskald jord, der, der sank solen i kaldt vann, ufortrødent, evig, uforstyrrelig. glødende. I vente på en ny tid. En evighet.