Ingen plass…
november 30th, 2008
Han plasserte hånden på hjertet hennes. Det stoppet for et øyeblikk. Før det ble kaldt. Før det fant en dyp bass og svake stønn.
Våkne netter, i dyp, dyp søvn. De stirret begge to hvileløst i taket, på hvert sitt sted. De går runder på gulvet, i hvert sitt rom. De kler på seg, finner forskjellige dører. Åpner dem. Han drikker kaffe og steker kjøtt. Hun dropper frokosten og suger livskiten av seg selv ut i en røyk. De finner ikke hverandre. Han river seg litt i håret og ser blankt på en kamerat i sofaen. ”Fortsetter det slik, så ender jeg opp med å gifte meg med henne” sier han, uten noen form for lykke i ordene. Det finnes ikke plass. For kjærligheten.
Hun puster inn, hever brystkassen og klemmer hjertemuskelen dypere inn i hånden hans, trekker pusten inn og senker brystkassen som for at det skulle løsne der, forfrossent, hos han.
Cause this is what you’ve waited for, a chance to even out the score. I’m picking up the message lord, I’m closer than I ever been before…
De endret seg. Til det bedre. Side om side. Parallelt på hvert sitt sted. Men, de vokste ikke sammen, ble ikke et, men fortvilte seg over fotfestet som forsvant, seilte havet, rente nedover rennesteinen, så på. Lette fåfengt, etter navn og tegn. Lot det skli forbi, ordløst, lydløst. Og gud, som det var vakkert, det som ikke ble tatt vare på.
Han slipper ikke taket, men lar frosten spre seg fra hjerteroten hennes og over i seg selv, kjenner det sprer seg oppover armen og i retning av hans eget.
For it’s been so long since I have seen you, I can hardly remember your face any more…
Noe mangler. Det viktigste. Og hun våkner av gråt, noen ganger, noen ganger våkner hun og kjenner nesten armen hans bre over seg. Smilende. Og han forsvinner ut av seg selv, ut av sitt eget skinn, kjenner henne, ut i fingertuppene. Men finner ikke plass, finner ikke den delen av seg selv som skal til for å ta ansvar for den. De treffer hverandre, og de ser hverandre. Ingen får puste, de kan ikke være sammen, klarer ikke skjule, noe, livet. Det presser liv inn i livløse kropper. Og det hender seg at de trykker på helt riktige knapper. Og de elsker igjen, hverandre. For et øyeblikk, for et utpust. Men de lar hendene gli ut av hverandre, lar avstanden vokse seg i mellom og tar med seg hvileløsheten og sorgen hjem på tomme armer og nakne senger. Finner melodien, men kan ikke synge den. Kan ikke.
So, have you ever wanted something? It will return, when it’s not there, it just hides…
Hun legger hånden på hans, kjenner den ramme kulden over det som skulle vært hans, hennes eget, det som skulle vært så varmt og mykt og bankende, hun løsner grepet hans, løfter hånden mot munnen og kysser den i håndflaten, holder munnen der lenge og lager en liten dam av små tårer, hvisker til den, at den må slippe, for begge to.
