Aper og elskede del 2
mars 19th, 2008
Du banker på vinduet sent. Siste gang. Du er berusa og sulten. Jeg frøs før du kom, hadde ikke kroppen din som dyne, og jeg hadde sovnet. Du løfter meg med begge armer og plasserer meg over kroppen din som en alt for liten dyne. Ser på meg helt til jeg åpner øynene. Slik ligger vi, i det som virker som en evighet men som kanskje bare er minutter. Stumme. Stryker deg forsiktig over håret, studerer kinnbenet ditt med fingertuppene. Kjenner at du vokser under meg. Hever brystet i tung stillhet. Rommet som alltid hadde vært lyst blir mørkt, veggene tetter seg inn mot oss og sengen brer seg utover gulvet. Du tar den ene hånden min med et bestemt blikk og tvinner den over hodet ditt. Med den andre hånden din tar du meg rundt korsryggen og tvinger hoften hardere mot din. Begge munner er fremdeles lukket. Øynene er fastlåst. Beina mine glipper fra hverandre og slipper deg inn. Du glir sakte, slipper meg ikke. Og jeg lar deg styre hele situasjonen, lett. Som i en tango så leder du, jeg følger, stoler blindt, bare blikk og energi forteller meg hvor vi skal. Sensuelt og hardt. Vi er i sort hvitt, på alle måter, og i gråsonene så burde det være blodrødt. Og det er det. Kjenner at jeg lever, helt ut i fingertuppene. Du ydmyker meg, dominerer meg, hvisker at jeg er din og at du eier kroppen min på portugisisk. Jeg har ingen egne bevegelser. Alle er dine. Jeg er redskap. Og du bruker meg på akkurat riktig måte. Det første kysset kommer samtidig som eksplosjonen og vi raser ned, som av et fjell, faller, faller, synker. Og i svetten så eksisterer vi kun i kysset. Leppene sier jeg elsker deg, tunge mot tunge faller vi i slutten av dansen. Blir der. I nok en evighet. Og aldri igjen vil noen spille meg slik som du.
Sekken sår ferdigpakket på gulvet. Vi har klær på. Illusjonen som var ekte skal ta slutt. Og vi er stillbilder, polaroider. På hver vår kant av rommet. Vi leker gjemsel bak lakener som henger til tørk. Danser en siste dans, jakter, griper og slipper om hverandre. Utsetter og imøtekommer det uunngåelige. Stopper i gangen, du har sekken min på ryggen. Og vi står der en stund, bare stirrer fortapt på hverandre, vet at døren må åpnes og at bena må gå. Et kyss til. En latter. Sorgmodig lykke. Ikke enda. noen timer til.
Du sier ord, og jeg gjentar. Enda lærer vi. Vi går hånd i hånd. Og med den andre hånden tafser jeg deg lekent på rumpa, stryker deg på armen, lener hele meg inntil deg i stegene mot bussen.
Bussen. Du har begge våre vekter på håndtaket du holder på i taket. Vi svinger kliss inntil hverandre i mengden. Og du spør meg hva jeg gjør nåe jeg ikke klarer å slutte å se på deg. Jeg svarer at jeg lagrer deg på netthinnen, suger til meg detaljene, slik at bildet av deg kan bli varig. Du svelger, kysser meg, sier at dette er seriøst. I will come for you. Vi vet begge at det aldri vil være mulig. Jeg elsker virkelig å ta bussen med deg.
Du kjøper billetten min, forklarer meg. Vi putter sekken til oppbevaring. Du leier meg med trygge hender over veiene, bestiller maten min, drikken min, og for første gang så setter du deg ikke ved siden av meg, men ovenfor, slik at du kan se meg mens du spiser. For at du ikke skal være så langt unna så plasserer jeg beina mine rundt dine under bordet. Er ikke sulten, spiser sakte, observerer hvordan du tygger. Uten å slafse, fine biter, med munnen lukket. Finner ingen feil. Vi er stille i dag, prøver å nyte de siste timene, men det ligger gråtkval i luften. Og du sier jeg aldri har vært seriøs som nå, at tristheten er til å ta og føle på. Du elsker at jeg ler, at jeg er her. Ingen er som meg. Ingen er som deg.
På bussstasjonen. Det er en og en halv time igjen. Jeg forteller deg at du er farlig, at du er farlig. Du sier at det er jeg som er farlig. Jeg vil ikke reise. Vi kysser så mye at vi blir kåte. Vi er tortur. Vi leter etter rom, steder hvor ingen kan se, etter et toalett. Men vi vinner ikke. Og jeg klynker i det jeg kjenner hvor hard du er. Må ha mer. Begge to må ha mer. Du reiser deg for å drikke vann, og jeg studerer deg på avstand. Vi poserer for hverandre. Vi kysser mer. Og du sier at slik var du ikke en gang da du var fjorten. Jeg forteller deg at jeg forbanner deg. Du kaller meg heks. Smiler og er enda kåt når du sier det. Ja, sier jeg. Vi to, sier du, vi er sommer om dagen og demoner om natten. Vi er fyrverkeri. Du vender ansiktet andre veien. Er vondt, så forbannet vondt for oss begge, å sitte her, finne, falle, si det riktige, nå nye høyder, midt i avskjeden. Jeg forteller deg alle de fantastiske ting du er, og vi er klissete. Vi vil finne og falle igjen, sier du, fordi vi er tvillingsjeler. Og jeg skal reise, ta med meg drømmen, og du skal bli. Jeg må sverge på hele meg og han at jeg skal smile hver dag, alltid. Han skal være alt han kan og vil, og i stemmen hans, der bor jeg, når han synger. Fra nå av. Fra den dagen vi møttes i sambaland. Vi må reise oss for å gå, før vi ender med å ha sex midt i folkemengden, rett her på benken.
Han har levert sekken min til busssjåføren. Nå er den min igjen. Min å bære fra nå av. Ti minutter på perrongen, og jeg ser stillbilder og film noir og sommerfugler og hele pakken fra sist vi stod her, i vår møte, før historien var skapt. Ikke gråt Xuxinha, sier du med rusten stemme. Du mister meg ikke. Du sier at jeg kan ta med meg hjertet ditt og sjelen din, fordi du trenger det ikke lenger. Og det er bare kroppen som blir igjen. Jeg smiler i det en tåre faller, sier at jeg gjerne vil ha kroppen hans også. Og vi smiler begge to. Du er drømmen min, sier jeg i det vi kysser den siste gangen, og leppene skilles og du blir et steg, to steg, tre steg borte. Og jeg må gå opp trappen, og jeg setter meg, og det er glass i mellom oss, og jeg ser at du sliter, og du vender deg om for å gå, og du snur deg igjen, og vi smiler engang til, og du er borte, og du ser ned i bakken, og jeg bare gråter, gråter, gråter. damen ved siden av meg kikker skjevt. Og jeg kjører videre. Til hele byen er vekk og det er bare grønt og det begynner å lukte hav, og enda gråter jeg. Men, jeg smiler fordi jeg lovte. Og jeg tenker at Brasil er du. Brasil er fantastisk. Og jeg tror nå på alle de ting jeg ikke trodde på. Og jeg er så lykkelig. Fordi jeg hadde deg. Drømmen min. Macaco. Luciano. Jeg og du og sola og apene og mango.
