Salty leave…
november 9th, 2008
Salty leave…
Vi har sett mye sammen vi. Du og jeg. Vi to. Vi har reist
til alle verdens ender, helt uten å røre oss i det hele tatt. Vi har vært i
forfall sammen, vi har tatt oss sammen. Og jeg har ikke behandlet deg pent, har
ikke vært glad i deg, slik jeg burde. Men jeg har grått hos deg. Alt for mye
gråt. Og jeg har elsket. Heftig og dypt. Men, alt for lite. Jeg har hatt det
kaldt. Jeg har funnet trøst innenfor vegger og under dyner. Mange år. Mange
faser.
The nights
that were toasted to…
Vi har sett det meste sammen vi to. Eller jeg. Alene. Finnes
skatter skjult i malinga, i minnene. Men finnes så mye råttent som siver inn
fra under gulvet og gjennom dørene. Vi har sett for mye vi to. Og om enn jeg
ikke er for å glemme, så er jeg heller ikke for konstante påminnelser. Så vi er
ferdige vi nå. Og vet ikke om jeg klarer det. Men vet jeg gjør det likevel. Fordi
jeg råtner her. Fine. Kunne ønske jeg kunne finne plassen min. Her. For våres
begge del.
The
spotlight showed what I chased away…
Trodde aldri jeg hadde vært hjemme her. Men kjenner at det
ligger biter av meg selv i alle kasser, i hver millimeter av panelet. Ser alle
drømmer jeg noen gang har hatt ut av vinduet jeg har sett ut av i gjennom så
mange liv og epoker.
Stay for me…
Vil ikke lenger fortsette på veien jeg så lenge har gått.
Vil finne roen. Som varer. Lengre enn den har gjort i sine kortvarige besøk til
nå. Må male ferske flater. Kaste rotet. Løfte ankeret som trekker meg ned. Må
trekke pusten på et nytt sted.
Jeg sa til meg selv at jeg aldri mer skulle rømme fra. Bare
reise til.
Jeg håper det er det riktige. Ønsker så sterkt. Å ikke
falle.
Salty leave…
Det har vært fint. Tungt. Mørkt. Lyst. Men jeg må ut.
Videre. Så jeg ikke mister meg selv helt. I veggene. Er allerede i veggene.
Håper det blir verdt det.
