STILLE SINN

"The best way to waste your life, …is by taking notes. The easiest way to avoid living is just to watch. Look for details. Report. Don’participate"

Så skal jeg ut å leve livet en stund, lukte på nytt og gammelt, smake, danse, le, bade, puste støvete busser og drikke kokosmelk. Og fordi jeg delvis er uenig i sitatet over her, så skal jeg notere underveis, og publisere når jeg kommer hjem.

 Synes dere alle er fantastiske, ønsker dere gode dager, kreative dager, marshmellowdager, såpebobler og gode klemmer.

 Reiser til helga og er hjemme i midten av April

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han plasserte hånden på hjertet hennes. Det stoppet for et øyeblikk. Før det ble kaldt. Før det fant en dyp bass og svake stønn.

Våkne netter, i dyp, dyp søvn. De stirret begge to hvileløst i taket, på hvert sitt sted. De går runder på gulvet, i hvert sitt rom. De kler på seg, finner forskjellige dører. Åpner dem. Han drikker kaffe og steker kjøtt. Hun dropper frokosten og suger livskiten av seg selv ut i en røyk. De finner ikke hverandre. Han river seg litt i håret og ser blankt på en kamerat i sofaen. ”Fortsetter det slik, så ender jeg opp med å gifte meg med henne” sier han, uten noen form for lykke i ordene. Det finnes ikke plass. For kjærligheten.

Hun puster inn, hever brystkassen og klemmer hjertemuskelen dypere inn i hånden hans, trekker pusten inn og senker brystkassen som for at det skulle løsne der, forfrossent, hos han.

 Cause this is what you’ve waited for, a chance to even out the score. I’m picking up the message lord, I’m closer than I ever been before… 

De endret seg. Til det bedre. Side om side. Parallelt på hvert sitt sted. Men, de vokste ikke sammen, ble ikke et, men fortvilte seg over fotfestet som forsvant, seilte havet, rente nedover rennesteinen, så på. Lette fåfengt, etter navn og tegn. Lot det skli forbi, ordløst, lydløst. Og gud, som det var vakkert, det som ikke ble tatt vare på.  

Han slipper ikke taket, men lar frosten spre seg fra hjerteroten hennes og over i seg selv, kjenner det sprer seg oppover armen og i retning av hans eget.

 For it’s been so long since I have seen you, I can hardly remember your face any more… 

Noe mangler. Det viktigste. Og hun våkner av gråt, noen ganger, noen ganger våkner hun og kjenner nesten armen hans bre over seg. Smilende. Og han forsvinner ut av seg selv, ut av sitt eget skinn, kjenner henne, ut i fingertuppene. Men finner ikke plass, finner ikke den delen av seg selv som skal til for å ta ansvar for den. De treffer hverandre, og de ser hverandre. Ingen får puste, de kan ikke være sammen, klarer ikke skjule, noe, livet. Det presser liv inn i livløse kropper. Og det hender seg at de trykker på helt riktige knapper. Og de elsker igjen, hverandre. For et øyeblikk, for et utpust. Men de lar hendene gli ut av hverandre, lar avstanden vokse seg i mellom og tar med seg hvileløsheten og sorgen hjem på tomme armer og nakne senger. Finner melodien, men kan ikke synge den. Kan ikke.

 So, have you ever wanted something? It will return, when it’s not there, it just hides… 

Hun legger hånden på hans, kjenner den ramme kulden over det som skulle vært hans, hennes eget, det som skulle vært så varmt og mykt og bankende, hun løsner grepet hans, løfter hånden mot munnen og kysser den i håndflaten, holder munnen der lenge og lager en liten dam av små tårer, hvisker til den, at den må slippe, for begge to.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var det med drømmene.

At det er akkurat det de er.

Drømmer. 

Og ikke mer.

Absolutt ikke mindre.

Men uansett

ikke virkelige. 

Og akkurat nå.

Så er det trist.

Skuff.

At jeg i det hele tatt turte å håpe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en million historier jeg kunne fortalt. Kunne lagt ut i det bredeste, det korteste. Om smil, om fall. Om det å falle. På alle vis. I kjærlighet, i destruksjon, fysisk, psykisk, på godt og vondt. Kunne fortalt om alt midt i mellom, om taushet og om lyd. Om pauser. Kaos, storm og skipbruddenhet. Om fyll, sanseløshet og edruelighet. Har allerede fortalt om hud. Kan prøve å fremstille det paradoksale i hver eneste situasjon jeg befinner meg i. Kan skrive om raseri, om mykhet, kan hviske litt, hysj, hysj. Holde en finger foran munnen og bare gynge litt sakte frem og tilbake til en englestemme. Kan si at jeg er ferdig, med mye, at jeg bryr meg om mer, at jeg ikke er ferdig med enkelte ting, at til noe så er jeg komplett likegyldig.

Kan si hva jeg har lært. At jeg ikke lenger er redd, men at det i seg selv er løgn, fordi jeg tror vi alltid vil være redde. For noe. At vi ikke er en ting, ikke to, men uendelig mange. Finnes ikke strømlinjeformer. Finnes ikke begrensninger på hvem man er, hvor man har vært og hvor man skal. Kan fortelle om alt faenskapet jeg har gjort i det siste, si at jeg tror at alle som har et hjerte kan knuse et annet. At alle som elsker, kan lære å hate. At jeg ikke gjør det. Hater. Noen. Men at i ønsket om å bare kjenne på det gode, så finnes allikevel bilder av det som er vondt på netthinna.

Kunne bedt deg om å forstå, om å lese, om å skjønne. Kunne forsøkt å formidle noe. Som helst. Kan tenne meg en røyk, mens jeg tenker på det. Kunne sagt at jeg ikke har mer å si, men vet at også det ville vært løgn, fordi det er alltid mer. Lurer litt på om man noen gang får tømt seg nok. Kan si at jeg til tider er misfornøyd, med mye, men at jeg ler mer enn det som er vanlig. Vet ikke hva som er vanlig. Kan si at jeg vet jeg ikke er normal, men også at jeg ikke tror på det, at noen som helst er det. Ville vært riktig å si at jeg er ambivalent til de fleste store ting som utgjør livet. Men, at jeg vil lære mer. Jeg forsøker å prøve nye ting, ofte, men liker veldig godt det gamle.

Kunne sagt at jeg ofte savner følelsen av å ha en som er bare min, at jeg tenker på om noen tenker på meg. At jeg er rastløs, og sliten, på samme tid. At jeg er lunefull og ferdig og uferdig. Kunne snakket om feil jeg har, eller andre har, kunne pekt på stjernene, prøve å si noe vakkert. Kan erklære at på mange måter så er jeg ikke vakker i det hele tatt. Men at jeg likevel tror jeg ser fine ting på en litt annen måte. Kan si at det finnes kjærkommen håpløshet. At jeg er sjef, på både den morsomme og litt mer seriøse måten. Kan fortelle deg om at jeg har enkelte ting jeg bare gjør med de jeg liker, og som jeg kjenner meg trygg på. Kan fortelle om ting som er sexy og sensuelt. Kan si at jeg har elsket, men ikke aner om jeg er riktig i noe som helst. Kan stusse på sannheten, om det meste, fortelle at jeg på mange måter er et eventyr, men kanskje ikke magisk.

Jeg kan legge meg. Jeg kan drømme om en av alle historier, verdener eller situasjoner jeg har hatt eller vært. Og enda kan jeg føle meg bitteliten i forhold til de fleste jeg kjenner. Fordi mitt i alt som er unikt og alt som bare er rart, så er jeg så veldig en av mange. Kanskje fortalte jeg alt. Akkurat nå. Kanskje så er alt veldig enkelt. Det er det. Fri av sted. Smilesovestøv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verden er i negativer, bevegende negativer. Ser de sorte rammene på det som ville vært vakre bilder. Stillestående. Om jeg trekker pusten helt inn så vil lungene renne over. Vannet ligger som sort fløyel under gråe, blasse broer. Skyene ligger som tung bomull over sorte hus. Beveger seg flyktig, danser runddans på paletten. Bildet fryser på luen som letter og legger seg som en flekk i maleriet. Håret slanger seg ukontrollerbart som sotete flammer rundt hele hodet. Skjerfet henger meg med en lang ende flytende rett opp og rett ut, slakker taket, strammer. Veiver med to hender for å igjen finne grep om verden. Kjenner plutselig at man heller burde la det flyte. Flyr i tanken. Oppløses til et spekter av uendelighet. Og om verden er et negativ, så fremkalles jeg av den, blir i den. Draes til havs.

Luen finner en partner, de svever rundt som søppelposer i virvlende høstløv. Midten av stormen, stillpunktet, legger seg over alt som skulle banket og alt som skulle slått. Det flyter med et over av rødt, som en flekk på hele bildet, og alt blir med ett blast, forgrunnen blir bakgrunn. Tar tak i sjokkrøde tråder, klatrer langsmed. Finner øyne, finner motpart. Med rygg mot rygg, stod tiden stille, stod du stille. På den andre siden av broen. Kaoset blir til motvind. Sveiver, med klokken, rundt sorte frakken. Hvem er du? Vender ansiktet mitt, så fort mot ditt, i et blodrødt kyss, før jeg rekker å se deg. Alt jeg ser er vann, mye vann. Og vi faller, roterer, virvler, suges fram og tilbake. Sort, grått, sort, sort. Rødt. Du dreper meg, skremmer meg. Jeg blir med.

Luen faller til bakken. På broen. Munnen renner over, og alt smaker saltvann. Frostrøyken velter ut. Verden er et negativ, og alt som finnes er isbelagt asfalt, sugende mørke, minnet om en sort frakk og et uferdig palett av uendelighet. Det regner tre dråper blod ned på bakken. I medvind kan selv jeg se, at det ligger en rose.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende