STILLE SINN

And how can
I, be anything else…

Finding a
mate for life has rendered up to become the single, most important purpose for
the pixies. For such an endorsement of themselves is seen upon as the only
blissful way of living and also it must be looked upon as a task of utmost
importance, as they rely on it for further substancial growth within their
races. It is no secret, that they themselves, next to true romance are subject
to die out if they do not increase in numbers.  

…but,
yours.

Skriver med fingrene på veggene og på putene, slik at søvnen
ikke tar meg i favn, ikke har muligheten, om enn jeg er så utrolig trøtt.

Here in my
heart, there’s a dream for you…

Tu danses
vraiment bien… Skulle ønske du kunne danse med meg. Slik som før. Og jeg
er så forbannet for at du finnes, for at du ikke finnes. For meg. For at det ikke var du. Som
skulle kunne elske meg tilbake. Og det går aldri over i lengden. Kun som
bølgedaler. Bare for en stund.

My last
angel, carry me home, together, we’ll always…

Og egentlig så er jeg ikke sint i det hele tatt. Jeg bare
savner deg enkelte dager, savner deg så jeg ikke får sovet eller tenkt ryddige
tanker. Slik at det kjennes ut som jeg ikke får puste. Og det er for mange
bilder av deg i hodet mitt. For mange smil og kyss og ord og følelser. Og noen
ganger. Som nå. Så er jeg så vanvittig forelska i deg. Og det kjennes ut som i
går. Til jeg husker resten og lykkefølelsen som har sneket seg over meg i
dagdrømmen går over til å være flat og grå og bister.

…belong.

At det fremdeles finnes dager hvor jeg kjenner deg under
huden, kjenner pusten din mot nakken, kjenner deg i porene, i cellene. Man
skulle tro det burde vært mulig å fortelle deg det. At bak alle menn, alle
venninner, alle klær og nykker og trolling og huldring, så finnes fremdeles
bare du. Og at løsrivelsen ikke fungerer. Jeg reiser, igjen. Fordi jeg
forsøker. Men, det er ikke for sent å hente meg enda. Du forsøkte ikke hardt
nok sist, ga deg før jeg rakk å bli ferdig med å være sint og såret. Jeg
trenger at du prøver litt mer. Slik at alt kunne vært rettferdiggjort.  

I feel you breething inside, and I know…

Vann… alt er i rennesteiner, under broer, under brente broer.
Og vi lar det bli med det. Men, skulle visket deg i øret, at jeg fremdeles kan
bryte ut i latter fordi jeg tenker på noe du sa eller gjorde en gang. At jeg
fremdeles gråter av det samme. At du fremdeles gjør meg lykkelig og forelska,
og at jeg enda har miserable dager. Skulle fortalt deg at jeg elsker deg.

… that you
were my one perfect day.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stryk det, stryk alt sammen, stryk meg. Stryk meg med og mot og over kinnet. Send meg. Møt meg. God bless you. Fordi du ikke vet hvem jeg er. Sånn egentlig. Og jeg er ikke så ille som jeg tror. dU TROR MEG BRA. dU SER MEG FINT. tROR DU. oG JEG PIGGER DEG, PIGGER AV, MEN GJØR DET IKKE, MEN STÅR IGJEN, MEN REVNER, OG HÅPER LITT, OG BANNER, OG BLIR TØRST, FORDI DET ER FARLIG, ER NATURLIG, ER FINT, ER DIGG, ER MONGO ER JEG, APESANG JEG, LØPER JEG, IKKE, GJØR IKKE DET. sTRYK DET. aLT SAMMEN. lA OSS DRIKKE VIN. sÅ KANSKJE BLIR VI MER ENN FIN. kANSKJE kan vi liste oss ut av hele lista over skal, skal ikke, og kanskje gir jeg faen i å gi faen, men kanskje så blir jeg, litt, ditt.

 Kanskje er det det som skal til for at grisene skal gro vinger å fly. Og at jeg. Stryker sjela mi med silke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes en del av meg som ikke klarer å komme over at jeg har kommet over. Deg.  Det har seg liksom slik at om jeg blir nødt til å innrømme det helt for meg selv. At jeg faktisk ikke føler noe som helst. Da vil jeg gå tom. Da vil jeg sitte igjen med ingenting. Inni her. (Peker på hjertet).

Du skjønner. At før. Før så visste jeg ikke helt hvordan det var. Eller jo, sånn FØR, for kjempelenge siden (rister på hodet), da visste jeg jo. Men så havnet jeg litt på samme plassen som jeg er nå. Bare at jeg bestemte meg for å sky ilden, eller følelsene. Det gjorde jo så vondt, sant. Jeg brente broene litt for godt. Og så glemte jeg. Jeg ble nummen. Også var jeg egentlig bare det, inni her (peker igjen), sånn skikkelig lenge. Mange år. En evighet. Det som slår meg, er at jeg husker ikke så mye av det. Det var litt som å konstant gå på bedøvelsespiler. (tenker på pil og bue). Jeg ble trist av det, sånn uten egentlig å ha noe å være trist for. Jeg kjedet meg. Jeg synes ikke engang det var gøy å leke etter noen år. Ble litt mer som en trøtt katt som bare ligger å ser på musene som løper over bordet. (Ser stumt i veggen et øyeblikk).

Det har seg litt sånn, eller mye egentlig (så stort, viser med armene), at jeg våkna litt til liv da du fant meg. Fargene som hele tiden hadde spunnet foran øynene ga plutselig mening. Jeg skjønte det. Skjønte skikkelig hva alt egentlig handler om. Det gjorde så forbannet vondt å føle noe igjen. Være så vanvittig naken. Og jeg likte det. Elsket det (ser i gulvet og smiler litt sånn sårt).  Fant skatter der. under dynene, i blikkene, i kyssene og i huden og i ordene, i tankene. Ble liksom… fylt opp til randen av så vanvittig mye, på en gang. Mistet mye, men det gjorde ikke så mye. Fordi jeg fikk puls. Varm og bankende og meningsfylt puls. Dunk dunk dunk. Slik. Som. (peker med fingeren skikkelig plantet i brystet).

Det har gått 14 måneder siden jeg elsket deg hundre prosent. Jeg har vannet det ut. Litt etter litt. Og du hjalp til. Til å begynne med så lagret jeg det. Holdt fast på det som rant ut, slik at jeg kanskje kunne spare det på samme måte som det som ligger i kisten eller henger på veggene. Men det forsvant allikevel. Du gjorde det. Med tiden. (biter meg litt i leppa og lukker øynene hardt). Jeg husker ikke lenger smaken av deg. Eller stemmen din. Husker ikke rytmen din. Ikke meg selv. Husker ikke meg selv. Det er ingenting igjen, med unntak av sort på hvitt, øyeblikk skrevet på papir. Jeg leser det og jeg vet. Men… jeg kjenner det ikke.

Jeg driver og går tom. For det vi egentlig skal være laget av. Det som er inni her (peker ikke, men planter den ene hånda godt i håret mens jeg svelger en gang), det som skulle vært inni her. Og du skjønner. Jeg vil egentlig ikke det. Fordi jeg har vært nummen før. Og selv om jeg ikke vil. Så ser det ut til at jeg kan finne på å bli verre denne gangen. Derfor. Skrev jeg unnskyld til deg den natten, for ikke så lenge siden. Da jeg sa unnskyld uten å vite hvorfor. Jeg forstod det ikke selv. Men, nå. Jeg holdt ikke løftet mitt. Om å aldri glemme. Om å alltid synes det var verdt det. Ser ikke ut til å holde på noe som helst. (stumper røyken og tenner en til).

Jeg er forferdelig dårlig til å miste.

Men. Jeg prøvde å gjøre alt sammen på best mulig måte. For oss begge. Sånn at vi kan smile til hverandre. Gi hverandre en klem. (stryker meg på kinnet) Vite at vi en gang var rubiner. Men, på veien. Så mista jeg sporet mitt. Og om enn du synes jeg var en rubin eller ikke, og selv om planen fungerte. Så fungerer ikke jeg. Som jeg skal. Jeg kommer ikke over at jeg har kommet over deg. Og selv om. Det har seg sånn at alt jeg ønsker og vil her i verden. Er litt kjærlighet. Så finner jeg ikke hjertet mitt. Motvillig nummen, motvillig tom. Men. Sånn er det. Inni her (hvisker det).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For de elskede, for barn av solen, for brennende skuldre, myk og torr hud, for de som mangler bokstaver i alfabetet, for de som kjenner sanden siles ut mellom haaret i fra hodebunnen. For oss. Det slikkes saltvann av brune kropper. Og jeg er hvit, silkehvit, som den strakeste motsetning er jeg allikevel det mest perfekte motstykke. Jeg er hjemme. I det landet hvor alt staar i brann. Der hvor bekymringene har tatt dvale under langstrakte hvite strender.  Vi passerer en helt ny verden, i stov, gjennom bussruter og med hodet vel plassert paa en halvskitten ryggsekk. Vi kysser i hengekoyer, trosser spraaket. Danser i Caipirinha og Tequila under trommekorps og en konstant tone av portugisisk sang. Vi skyter hender mot stjernene, danser samba, svetter, vaate, saar under bena, rastlos i skjellettet. Og helt rolig. Og for oss, saa finnes ikke virkeligheten. Bare karneval. Bare sol, bare dampende kvelder. Bare vann. Bare jentene. Bare Luciano. 

Brasil er helt fantastisk supero vanvittig! Og sender bare litt sol og en hilsen hjem til dere, soteste God klemmings fra skrothuet Vakuumsa   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende