STILLE SINN

And how can
I, be anything else…

Finding a
mate for life has rendered up to become the single, most important purpose for
the pixies. For such an endorsement of themselves is seen upon as the only
blissful way of living and also it must be looked upon as a task of utmost
importance, as they rely on it for further substancial growth within their
races. It is no secret, that they themselves, next to true romance are subject
to die out if they do not increase in numbers.  

…but,
yours.

Skriver med fingrene på veggene og på putene, slik at søvnen
ikke tar meg i favn, ikke har muligheten, om enn jeg er så utrolig trøtt.

Here in my
heart, there’s a dream for you…

Tu danses
vraiment bien… Skulle ønske du kunne danse med meg. Slik som før. Og jeg
er så forbannet for at du finnes, for at du ikke finnes. For meg. For at det ikke var du. Som
skulle kunne elske meg tilbake. Og det går aldri over i lengden. Kun som
bølgedaler. Bare for en stund.

My last
angel, carry me home, together, we’ll always…

Og egentlig så er jeg ikke sint i det hele tatt. Jeg bare
savner deg enkelte dager, savner deg så jeg ikke får sovet eller tenkt ryddige
tanker. Slik at det kjennes ut som jeg ikke får puste. Og det er for mange
bilder av deg i hodet mitt. For mange smil og kyss og ord og følelser. Og noen
ganger. Som nå. Så er jeg så vanvittig forelska i deg. Og det kjennes ut som i
går. Til jeg husker resten og lykkefølelsen som har sneket seg over meg i
dagdrømmen går over til å være flat og grå og bister.

…belong.

At det fremdeles finnes dager hvor jeg kjenner deg under
huden, kjenner pusten din mot nakken, kjenner deg i porene, i cellene. Man
skulle tro det burde vært mulig å fortelle deg det. At bak alle menn, alle
venninner, alle klær og nykker og trolling og huldring, så finnes fremdeles
bare du. Og at løsrivelsen ikke fungerer. Jeg reiser, igjen. Fordi jeg
forsøker. Men, det er ikke for sent å hente meg enda. Du forsøkte ikke hardt
nok sist, ga deg før jeg rakk å bli ferdig med å være sint og såret. Jeg
trenger at du prøver litt mer. Slik at alt kunne vært rettferdiggjort.  

I feel you breething inside, and I know…

Vann… alt er i rennesteiner, under broer, under brente broer.
Og vi lar det bli med det. Men, skulle visket deg i øret, at jeg fremdeles kan
bryte ut i latter fordi jeg tenker på noe du sa eller gjorde en gang. At jeg
fremdeles gråter av det samme. At du fremdeles gjør meg lykkelig og forelska,
og at jeg enda har miserable dager. Skulle fortalt deg at jeg elsker deg.

… that you
were my one perfect day.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han plasserte hånden på hjertet hennes. Det stoppet for et øyeblikk. Før det ble kaldt. Før det fant en dyp bass og svake stønn.

Våkne netter, i dyp, dyp søvn. De stirret begge to hvileløst i taket, på hvert sitt sted. De går runder på gulvet, i hvert sitt rom. De kler på seg, finner forskjellige dører. Åpner dem. Han drikker kaffe og steker kjøtt. Hun dropper frokosten og suger livskiten av seg selv ut i en røyk. De finner ikke hverandre. Han river seg litt i håret og ser blankt på en kamerat i sofaen. ”Fortsetter det slik, så ender jeg opp med å gifte meg med henne” sier han, uten noen form for lykke i ordene. Det finnes ikke plass. For kjærligheten.

Hun puster inn, hever brystkassen og klemmer hjertemuskelen dypere inn i hånden hans, trekker pusten inn og senker brystkassen som for at det skulle løsne der, forfrossent, hos han.

 Cause this is what you’ve waited for, a chance to even out the score. I’m picking up the message lord, I’m closer than I ever been before… 

De endret seg. Til det bedre. Side om side. Parallelt på hvert sitt sted. Men, de vokste ikke sammen, ble ikke et, men fortvilte seg over fotfestet som forsvant, seilte havet, rente nedover rennesteinen, så på. Lette fåfengt, etter navn og tegn. Lot det skli forbi, ordløst, lydløst. Og gud, som det var vakkert, det som ikke ble tatt vare på.  

Han slipper ikke taket, men lar frosten spre seg fra hjerteroten hennes og over i seg selv, kjenner det sprer seg oppover armen og i retning av hans eget.

 For it’s been so long since I have seen you, I can hardly remember your face any more… 

Noe mangler. Det viktigste. Og hun våkner av gråt, noen ganger, noen ganger våkner hun og kjenner nesten armen hans bre over seg. Smilende. Og han forsvinner ut av seg selv, ut av sitt eget skinn, kjenner henne, ut i fingertuppene. Men finner ikke plass, finner ikke den delen av seg selv som skal til for å ta ansvar for den. De treffer hverandre, og de ser hverandre. Ingen får puste, de kan ikke være sammen, klarer ikke skjule, noe, livet. Det presser liv inn i livløse kropper. Og det hender seg at de trykker på helt riktige knapper. Og de elsker igjen, hverandre. For et øyeblikk, for et utpust. Men de lar hendene gli ut av hverandre, lar avstanden vokse seg i mellom og tar med seg hvileløsheten og sorgen hjem på tomme armer og nakne senger. Finner melodien, men kan ikke synge den. Kan ikke.

 So, have you ever wanted something? It will return, when it’s not there, it just hides… 

Hun legger hånden på hans, kjenner den ramme kulden over det som skulle vært hans, hennes eget, det som skulle vært så varmt og mykt og bankende, hun løsner grepet hans, løfter hånden mot munnen og kysser den i håndflaten, holder munnen der lenge og lager en liten dam av små tårer, hvisker til den, at den må slippe, for begge to.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes en del av meg som ikke klarer å komme over at jeg har kommet over. Deg.  Det har seg liksom slik at om jeg blir nødt til å innrømme det helt for meg selv. At jeg faktisk ikke føler noe som helst. Da vil jeg gå tom. Da vil jeg sitte igjen med ingenting. Inni her. (Peker på hjertet).

Du skjønner. At før. Før så visste jeg ikke helt hvordan det var. Eller jo, sånn FØR, for kjempelenge siden (rister på hodet), da visste jeg jo. Men så havnet jeg litt på samme plassen som jeg er nå. Bare at jeg bestemte meg for å sky ilden, eller følelsene. Det gjorde jo så vondt, sant. Jeg brente broene litt for godt. Og så glemte jeg. Jeg ble nummen. Også var jeg egentlig bare det, inni her (peker igjen), sånn skikkelig lenge. Mange år. En evighet. Det som slår meg, er at jeg husker ikke så mye av det. Det var litt som å konstant gå på bedøvelsespiler. (tenker på pil og bue). Jeg ble trist av det, sånn uten egentlig å ha noe å være trist for. Jeg kjedet meg. Jeg synes ikke engang det var gøy å leke etter noen år. Ble litt mer som en trøtt katt som bare ligger å ser på musene som løper over bordet. (Ser stumt i veggen et øyeblikk).

Det har seg litt sånn, eller mye egentlig (så stort, viser med armene), at jeg våkna litt til liv da du fant meg. Fargene som hele tiden hadde spunnet foran øynene ga plutselig mening. Jeg skjønte det. Skjønte skikkelig hva alt egentlig handler om. Det gjorde så forbannet vondt å føle noe igjen. Være så vanvittig naken. Og jeg likte det. Elsket det (ser i gulvet og smiler litt sånn sårt).  Fant skatter der. under dynene, i blikkene, i kyssene og i huden og i ordene, i tankene. Ble liksom… fylt opp til randen av så vanvittig mye, på en gang. Mistet mye, men det gjorde ikke så mye. Fordi jeg fikk puls. Varm og bankende og meningsfylt puls. Dunk dunk dunk. Slik. Som. (peker med fingeren skikkelig plantet i brystet).

Det har gått 14 måneder siden jeg elsket deg hundre prosent. Jeg har vannet det ut. Litt etter litt. Og du hjalp til. Til å begynne med så lagret jeg det. Holdt fast på det som rant ut, slik at jeg kanskje kunne spare det på samme måte som det som ligger i kisten eller henger på veggene. Men det forsvant allikevel. Du gjorde det. Med tiden. (biter meg litt i leppa og lukker øynene hardt). Jeg husker ikke lenger smaken av deg. Eller stemmen din. Husker ikke rytmen din. Ikke meg selv. Husker ikke meg selv. Det er ingenting igjen, med unntak av sort på hvitt, øyeblikk skrevet på papir. Jeg leser det og jeg vet. Men… jeg kjenner det ikke.

Jeg driver og går tom. For det vi egentlig skal være laget av. Det som er inni her (peker ikke, men planter den ene hånda godt i håret mens jeg svelger en gang), det som skulle vært inni her. Og du skjønner. Jeg vil egentlig ikke det. Fordi jeg har vært nummen før. Og selv om jeg ikke vil. Så ser det ut til at jeg kan finne på å bli verre denne gangen. Derfor. Skrev jeg unnskyld til deg den natten, for ikke så lenge siden. Da jeg sa unnskyld uten å vite hvorfor. Jeg forstod det ikke selv. Men, nå. Jeg holdt ikke løftet mitt. Om å aldri glemme. Om å alltid synes det var verdt det. Ser ikke ut til å holde på noe som helst. (stumper røyken og tenner en til).

Jeg er forferdelig dårlig til å miste.

Men. Jeg prøvde å gjøre alt sammen på best mulig måte. For oss begge. Sånn at vi kan smile til hverandre. Gi hverandre en klem. (stryker meg på kinnet) Vite at vi en gang var rubiner. Men, på veien. Så mista jeg sporet mitt. Og om enn du synes jeg var en rubin eller ikke, og selv om planen fungerte. Så fungerer ikke jeg. Som jeg skal. Jeg kommer ikke over at jeg har kommet over deg. Og selv om. Det har seg sånn at alt jeg ønsker og vil her i verden. Er litt kjærlighet. Så finner jeg ikke hjertet mitt. Motvillig nummen, motvillig tom. Men. Sånn er det. Inni her (hvisker det).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et sted i øst og et sted i sør-vest står solen atter opp, til helt forskjellige tider, ufortrødent og uforstyrrelig i rytmisk runddans, evig, og en gang tilbedt som livgiver titter den like varmt gjennom Pantheons øye idag som for 2000 år siden, perfume, den blodige sirkelen, soloppgangenes land, landet i øst og i vest, i sør og i nord, evig, uforstyrrelig glødende. I belong to d’Amour, sigende og hikstende, glatt som urørt hud under nyskapt lys. Silke med svak lukt av krydder broderer øynene i det de lukker seg under tangoens rytmer. Og til taktfaste toner smelter de sammen. Kulturene, hendene, leppene, ethvert hull som en gang var fylt av ingenting tettes av kinesiske arier akkompagnert av afrikanske trommer og lyden av lime og sukker som kvernes i bunnen av et glass.   

Jeg har alltid likt slike steder, spesielt på dager som denne, dampende dager der alle stopper opp i seg selv og flater ut under solen. På slike dager er det fint med slike steder. De som suger livet ut av deg i det de fyller på med mer. Perfume. Bella. I midten av virvelvinden som livet ellers er, i stillheten og nyskapelsen. Fuktigheten fra den varme jorda lukter av svak, organisk forråtnelse, fargene spiller seg selv ut, og er man riktig heldig og finner et av de bedre stedene klukker det lavt fra en kunstig, liten bekk som renner ut i en like kunstig, liten dam. Vennlig og småsløvt, vaktsomt og lidderlig, vekkes sansene, og varsler slaraffenliv, som i en oase. Mango. Alltid denne bløte, myke, nesten groteske frukten som lager seg et eget liv i munnen, mens den renner ned over kjakene, smelter seg vei i gjennom hele kroppen og trekker i tråder som kun kan spilles på i lyst.  

Hun skilte seg ut fra de vanlige i den korte, hudfargede kjolen som klistret seg til henne, fanget alle hennes Allah’er , Jehovaer og Buddha’er, smygende i stoffet, slik at kroppen fremstod som nærmest hellig i sin uperfekte levelighet,  klistret seg til henne som om det bar henne og ikke omvendt. Og jeg, jeg tittet skrått mot henne, sultent,  mot det skulderlange, kobberrøde, sorte, blonde, brune håret, de fyldige, smale, tykke, saftige, småtørre leppene og de runde, lette, myke, harde hoftene hun fremhevet med halvhøye hæler.

 Liker du liljer, spurte hun? Jeg har nemlig hørt at asiatiske liljer skal være relativt enkle å få til for begynnere, og ja, for å være ærlig så er jeg ganske fersk i faget. Hun smilte, tilsynelatende uskyldig, bak store solbriller. Perseguiré, los rastros de este afán, como busca el agua a la sed, la estela de tu perfume. Santa Maria.     

I oppstandelsen, oppdagelsen, i det episke bildet av fullkommenhet, livgivende varmt, spilte vi våre farger ut i full blomst, fuktig klukkende. De lave klynkene, taktfast, som om kroppene selv var gått over til å være rene toner, bass, så levde hun i pusten som speilet seg i øret mitt mens beina klamret seg rundt meg, rundt hoftene, over skuldrene, uforstyrrelig i rytmisk runddans, evig, glødende. Og om enn vi ikke var virkelige, om enn verden kanskje stoppet, eller gikk motsatt vei for et øyeblikk, så smakte ikke lenger krydder krydder. Evigheten blandet seg med lovnaden om en svunnen tid, at fra nå av skulle ingenting kunne skilles fra hverandre, men kun smørjes, blandes, drikkes som en enkelt væske av en enkelt mann. Skjelvende. Slik enn mann bare kan når han befinner seg i smørøyet av alt som noengang var vakkert, var feminint. Og det skulle såes frø. Santa Maria. Madre. Terra.  

Og etterpå, et sted i vest, der hvor drømmene enda ikke har våknet av søvnen og rytmene, silken, tonene og karpene fremdeles ligger i dvale under iskald jord, der, der sank solen i kaldt vann, ufortrødent, evig, uforstyrrelig. glødende. I vente på en ny tid. En evighet. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende