Løvetannbarna…
september 5th, 2008
Jeg kaller dem løvetannbarn, sa mamma. Blomster som vokste ut av ugresset.
Vi har ingenting til felles, foruten hverandre. Nettene og dagene. Vi kjenner hverandre så godt at selv livsløgnene ikke er hemmeligheter, men heller skatter vi hjelper hverandre å passe på. Vi kan være de vi vil. Det finnes ikke noe vi ikke har sett før. Vi har vært der lykkelige, sorgfulle, ødelagte, på bar bakke, på vei opp trappen og i fritt fall. Vi har sett alt. Voldtekter, spiseforstyrrelser, galskap, depresjoner, homofili, narkotika, dødsfall, forelskelser, utroskap, svik, vennskap. Vennskap. Vi har løftet hverandre, en etter en, eller flere samtidig. Vi har vært delt, vi har vært samlet. Vi har bodd tett og langt i fra. Vi har reist. Langt. Både fysisk og psykisk. Vi har vokst opp sammen. Vi har vokst sammen. Til en enhet. Av individer. Vi har reddet sinn og vi har reddet liv. Kjærlighet.
Vi er heldigere enn nesten alle.
Vi er ikke en, eller to. Men vi er mange. Av alt jeg noen gang har vært redd for. Så slipper jeg, for evig, å frykte, tanken på å noen gang stå helt alene. Det er konsekvensen av å ha vært der, ha holdt ut, kjempet, slik vi har gjort. Vi kommer aldri til å stå alene, uansett hva vi gjør. Fordi det alltid vil finnes noen, som ser forbi, noen som ser det hele bildet. Vi er store bilder. Men båndene som finnes i mellom, de er ren kunst.
Det er rart å tenke på, at vi kom helt hit, at alt kunne gå så bra.
Vi hever glassene, smiler dypt inn i hjerterota, med alt vi bærer på, puster ut og hører klirringen før vi drikker. Det vil sikkert komme mer, men ikke på samme måte, ikke på måter vi ikke kan tåle. Ikke verre. Og uansett, så vet vi, med hele oss, at alt er verdt det. Alltid verdt det. Vi dekker på bordet, spiser, ler, legger planer, om igjen og om igjen. Vi er ikke lenger bare håpefulle. Vi er sikre. På den grønneste siden av gjerdet.
Løvetannbarn, sa mamma. Mmm, sa jeg. De beste.