Hoppestein og innpust…
mars 30th, 2008
Jeg ligger på overflaten av det hele. Kan ikke komme nærmere horisonten, kanskje er jeg horisonten. Hvis jeg lukker det høyre øyet, så er det venstre øyet helt i tråd med flaten. Meg og havet. Vi er like rolige, like bølgete. Like grunne, like dype. Jeg lager engler i sanden, graver fingrene i den, kjenner kornene under neglene. Skulle ha skrapet meg opp. Tamtitamtitam. Nynner på en ukjent melodi. And so it is… Pust inn på utpust og omvendt. Samler skyene i en ball, krøller de sammen til de blir helt sorte. Kaster vinden på fuglene, slik at de får fart, slik at de kan sveve raskere. Lukker øynene i et halvt sekund, slik at jeg kan fly med dem i tankene. Drømme frihet. Smatter, stryker tunga mot ganen, smaker salt. Skulle vært vann, skulle vært luft, skulle gått i oppløsning akkurat her, blandet meg med eksistensen. Noen ganger er alt bare fint.
Ooooh… and I long for it… I long for you… Begraver ansiktet i bikkja. Prøver å sende tanken på at jeg er glad i den fra mine øyne til dens, ser den blunker. Kjeledressen er romslig. Det er godt å slippe å være vakker. Slippe å være noe annet enn pust. Kaster flint, men får den ikke til å hoppe, lar de synke en etter en, fryder meg over å stå på tørr grunn. Vanntett. Skulle stupt i. Skulle vært en drøm, en film. Noen ganger er jeg ikke virkelig. Noen ganger tror jeg ikke at jeg er virkelig. Jeg letter i tanken. Tar av meg lua slik at jeg kan kjenne isluften helt inn i gjennom ørene. La meg fryse. La meg kjenne alt sammen. Kanskje er jeg vakker likevel. Her ingen ser, eller vet, eller hører.
Hopper på steinene. Ler av å leke mitt eget paradis. Vrikker nesten foten og blir ettertenksom. Tenker ikke mer på det. Vil løpe ut i havet, glemme at det er kaldt. Men, kaster heller pinnen, lar bikkja sprute meg ned med salt. Setter fingrene i bergveggen, kjenner på det med ansiktet. Klatrer. Setter meg på klippen ovenfor. Dingler med beina. Finner vindretningen og setter hele meg midt i mot. Blås i gjennom meg. Ta meg med hele deg. Løft meg. Trekker pusten ned i den nederste delen av lungene og holder. Lar meg nesten slippe. Smiler i det jeg åpner øynene og tenker at det var bra jeg ikke falt. Noen ganger skal man ikke falle. Man skal sitte, hoppe, løpe, gå, gni, ligge, leke. Være. Tiden står noen ganger stille. Når du ikke følger den. Og enkelte solnedganger varer evig, nesten, helt til de går opp igjen.
I det været møter været og det gnistrer, himmelen faller ned og havet letter fra flaten, der mister jeg sinnet. Mister følelsen av alt. Kjenner at det suges ut av meg. Alt annet er så mye større, og ingenting som er mørkt er mørkere enn naturen, ingen tårer er større enn regnet, ingen ensomhet finnes i sammensuriumet, ingen overtid i det tidløse, ingen tørsthet i alt vannet, ingen meg i det store bildet. Bare større, mye, mye større. Fritt. Endelig fri. Urørt og overtatt, alt og ingenting. We’re all in this together… Kiss kiss, smil, smil. Blås på meg.