Småstener i ingenting…
juni 12th, 2008
Love is for poets, dreams are for fools… It’s cruel.
Jeg ser du faller, kaver med hender og bein, frantisk, mens ryggen kommer nærmere og nærmere bakken. Og du smiler. Holder blikket ditt fanget i mitt. Vi er rolige i panikken. Fanget av forståelsen. Jeg lukker øynene i det du treffer bakken. Kysser hånden og blåser fløyel fra leppene i den retningen jeg så deg forsvinne. Stille, stille, i stormen. Med ett så slutter tiden. Og vi lever alle i det frosne øyeblikket, i motpolen til alle biter av alle liv som haster i virvelvinder rundt hele barrieren. Jeg er innenfor. Der hvor farger er så blandet at man ikke kan skille noe fra hverandre. Der hvor alt går i sakte film selv om det egentlig ikke gjør det.
It’s the last day of sorrow, just a constant state of suspense, it’s not so cold, it’s not apart.
Leser gamle minner fra bakerst i hodet i gjennom musikken, legger de som kvikksølv over øynene, som rottegift i blodårene. Rister de av meg. Alle som en. Vet at det er lyckliga gatan nu. Mer enn mest er vi ikke der. Ikke mer. Men det fikk meg hit. Alt sammen. Raserte rom, død og sinne, sorg og sårhet, apati og drømmer, svik og hat og kjærlighet, vennskap. Vennskap. Håpløshet, håp, tro, oppgitthet, grus og himmel, hav, stearin og te, sprit og hud, uforståelighet. Så liten jeg har vært. Så bitteliten. Så stor og hard, så sinnsykt sint. Selvmedlidende. Selvhatende. Forståelsesfull, evig. Smilende. Vi leker ikke livet. Vi lever. Vi gjør det helt ut, fra det ene ekstreme til det andre. Og den som gir den får.
I’ve seen your crazy eyes, heard your crazy talk, it’s piercing through my soul…
Plukker småstener i ingenting, i stedet hvor tiden ikke finnes. Fanger de store øyeblikkene med dem, legger dem varsomt ved siden av tårer og smil og biter av meg selv i nøysomt utvalgte hull. Lar noen fly opp mot himmelen, lar andre flyte over horisonten, hoppestener. Her har jeg grått for de som ikke lenger lever. Her har jeg forsøkt å avslutte mitt eget. Her har jeg funnet meg selv igjen så uhorvelig mange ganger. Myser og ser en yngre utgave av meg selv, et liv i to forskjellige verdener, en vakker og en vond. Kjenner fremdeles den søte lukten av en trofast venn. Kan nesten stryke hendene i gjennom manken og den sorte pelsen, hører blandingslyden av ustemt fiolin, humrende vrinsk og barnelatter, mopeder, pearl jam og smertefulle hyl opp mot himmelen. Og om enn ingenting er meg, ikke lenger, så er jeg omringet av alt jeg noen gang har vært og alt jeg noen gang skal bli på dette stedet.
It was the day we left, the day it all truly began, and there was babysteps taken by a soon to be grown up soul, and it still would never end, it would never really pass…
Plukker blomster. I alle farger, i forskjellige størrelser. Lukter nøye på hver og en av dem, legger dette også i minneboksen. Skriver bak øret hvordan enkle ting faktisk kjennes mellom fingrene. Mykt, fuktig, tørt, som forsiktige myke fingre mot kinnet. Lukter frihet. Lukter kjærlighet.
Whatever colours you have, in your mind, I’ll show them to you, we’ll see them shine…
Lurer på hvordan jeg skal kle meg i morgen. Kunne ønske jeg var vakker. Men kanskje er jeg det likevel, om jeg vil. Alt vi vil. Skulle vært en fabel. Så jeg kunne vært fanget i eventyret. Men så skulle jeg helst allikevel. Være virkelig.
All the joy, and all the sun, on a plane, at thirty thousand feet, the only way from here is time, and that’s okay, because I’m overjoyed and ready, to fall, or to stay.