STILLE SINN

Ser deg sterk, vennen. Fordi du går med hjertet på utsiden av deg selv, på tross av alle de ganger det har falt til bakken. Du deler det like fullt. Ser deg sterk. Fordi du aldri kommer til å slutte å elske noe eller noen som helst. Fordi du smiler i alle motbakker. For at du fremdeles leker. Ikke med livet. Men i livet. At du noen ganger lærer noe av de sidene av faenskap som vi andre bærer som tunggods i gjennom livet. At du smir kull om til gull. Alltid.

Ser deg modig, vennen. Fordi du tørr å handle på drømmene dine, uansett hva det måtte koste. At du kler deg med ambisjoner, utlever dem som om det var den letteste ting. For at du utfordrer skjebnen og alle i rundt deg, bare med å være den du er. Ser deg modig. Fordi du tørr. Alt. Alltid. Fordi det er sånn du er. Fordi du alltid synes det er verdt det. At det er eneste måte. Å leve på. For at du tar den jobben som kreves og svelger konsekvensene. Alltid.

Ser deg magisk, vennen. Fordi du ikke prøver. Noe annet enn det som er riktig for deg. For at du står for den du er. Fordi du skaper kunst av alt du berører. Og lever på det. Fargelegger verden med dine egne farger. Selv når det er mørkt. Selv når alt er lyst. Ser deg magisk. For alle dører du åpner for oss andre, og deg selv, fordi du ikke tenker som noen andre, men heller går dine egne veier.

Ser deg tøff, vennen. Fordi du alltid kan sette deg selv til side, for det som er rett. For de du lever for. At du kjemper alle kamper, med tenner og klør, fordi du ikke kan se på der andre går forbi, med blikket vendt mot fortauskanter. Ser deg tøff. Der du svømmer mot strømmen, med hell, uansett. Fordi du beskytter alt du tror på, og alle du tror på. For at du ikke legger deg ned. For at  du aldri gir opp, i lengden. For at du gir mot til de som trenger det.

Ser deg vakker, vennen. Fordi ingen er som du. Hele regnbuen, hele spekteret. At du er hel, og ikke delvis. For alle de ganger du har elsket, på alle måter. Ser deg vakker. For alle smil, alle øyeblikk, alle øyne, alle kopper med noe i, alle danser, alle stjernene på himmelen samlet i et lite underverk. Fordi du ser langt. Fordi du kan være yndig, søt, svak, helt, engel, tøff, hard, modig, magisk, sexy, full, fæl, trist, glad, lykkelig, knust.

Ser deg som kjærlighet, vennen. For alt du er. Alt du har vært. Og alt du kommer til å bli.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kaller dem løvetannbarn, sa mamma. Blomster som vokste ut av ugresset.

Vi har ingenting til felles, foruten hverandre. Nettene og dagene. Vi kjenner hverandre så godt at selv livsløgnene ikke er hemmeligheter, men heller skatter vi hjelper hverandre å passe på. Vi kan være de vi vil. Det finnes ikke noe vi ikke har sett før. Vi har vært der lykkelige, sorgfulle, ødelagte, på bar bakke, på vei opp trappen og i fritt fall. Vi har sett alt. Voldtekter, spiseforstyrrelser, galskap, depresjoner, homofili, narkotika, dødsfall, forelskelser, utroskap, svik, vennskap. Vennskap. Vi har løftet hverandre, en etter en, eller flere samtidig. Vi har vært delt, vi har vært samlet. Vi har bodd tett og langt i fra. Vi har reist. Langt. Både fysisk og psykisk. Vi har vokst opp sammen. Vi har vokst sammen. Til en enhet. Av individer. Vi har reddet sinn og vi har reddet liv. Kjærlighet.

Vi er heldigere enn nesten alle.

Vi er ikke en, eller to. Men vi er mange. Av alt jeg noen gang har vært redd for. Så slipper jeg, for evig, å frykte, tanken på å noen gang stå helt alene. Det er konsekvensen av å ha vært der, ha holdt ut, kjempet, slik vi har gjort. Vi kommer aldri til å stå alene, uansett hva vi gjør. Fordi det alltid vil finnes noen, som ser forbi, noen som ser det hele bildet. Vi er store bilder. Men båndene som finnes i mellom, de er ren kunst.

Det er rart å tenke på, at vi kom helt hit, at alt kunne gå så bra.

Vi hever glassene, smiler dypt inn i hjerterota, med alt vi bærer på, puster ut og hører klirringen før vi drikker. Det vil sikkert komme mer, men ikke på samme måte, ikke på måter vi ikke kan tåle. Ikke verre. Og uansett, så vet vi, med hele oss, at alt er verdt det. Alltid verdt det. Vi dekker på bordet, spiser, ler, legger planer, om igjen og om igjen. Vi er ikke lenger bare håpefulle. Vi er sikre. På den grønneste siden av gjerdet.

Løvetannbarn, sa mamma. Mmm, sa jeg. De beste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende