STILLE SINN

Jeg kaller dem løvetannbarn, sa mamma. Blomster som vokste ut av ugresset.

Vi har ingenting til felles, foruten hverandre. Nettene og dagene. Vi kjenner hverandre så godt at selv livsløgnene ikke er hemmeligheter, men heller skatter vi hjelper hverandre å passe på. Vi kan være de vi vil. Det finnes ikke noe vi ikke har sett før. Vi har vært der lykkelige, sorgfulle, ødelagte, på bar bakke, på vei opp trappen og i fritt fall. Vi har sett alt. Voldtekter, spiseforstyrrelser, galskap, depresjoner, homofili, narkotika, dødsfall, forelskelser, utroskap, svik, vennskap. Vennskap. Vi har løftet hverandre, en etter en, eller flere samtidig. Vi har vært delt, vi har vært samlet. Vi har bodd tett og langt i fra. Vi har reist. Langt. Både fysisk og psykisk. Vi har vokst opp sammen. Vi har vokst sammen. Til en enhet. Av individer. Vi har reddet sinn og vi har reddet liv. Kjærlighet.

Vi er heldigere enn nesten alle.

Vi er ikke en, eller to. Men vi er mange. Av alt jeg noen gang har vært redd for. Så slipper jeg, for evig, å frykte, tanken på å noen gang stå helt alene. Det er konsekvensen av å ha vært der, ha holdt ut, kjempet, slik vi har gjort. Vi kommer aldri til å stå alene, uansett hva vi gjør. Fordi det alltid vil finnes noen, som ser forbi, noen som ser det hele bildet. Vi er store bilder. Men båndene som finnes i mellom, de er ren kunst.

Det er rart å tenke på, at vi kom helt hit, at alt kunne gå så bra.

Vi hever glassene, smiler dypt inn i hjerterota, med alt vi bærer på, puster ut og hører klirringen før vi drikker. Det vil sikkert komme mer, men ikke på samme måte, ikke på måter vi ikke kan tåle. Ikke verre. Og uansett, så vet vi, med hele oss, at alt er verdt det. Alltid verdt det. Vi dekker på bordet, spiser, ler, legger planer, om igjen og om igjen. Vi er ikke lenger bare håpefulle. Vi er sikre. På den grønneste siden av gjerdet.

Løvetannbarn, sa mamma. Mmm, sa jeg. De beste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Butterflies and hurricanes. Alt jeg vil.

Man må velge, må fatte bestemmelsen. Finne veien, krysse broen, åpne esken, bryte grensen, likvidere trangen til alt det som ikke bør eller må. Det finnes dager. Finnes sol. Finnes best, finnes dårligst, finnes forandring, finnes stagnasjon. Ufattelige forvirring, total klarsynthet. Begge deler. Si velkommen til parrallellen, paradoksen, ambivalensen. Pandora. Verden er pandora. Vi kan alle gå til helvete, eller vi kan alle oppnå lykken. Det ultimate. Det fantastiske. Vi kan flyte med strømmen, fanges av vinden. Løftes opp og skyves ned. Og alt er elektrisitet, alt er sammenheng. Ingenting henger sammen. Vi er lederen, vi er påhenget.

Kill my innocence; leave me no chance to reconsider.  

Vi er unge, frie, rastløse, stresset og kjemperolige. Følger flokken, lager standarder. Alt til sin tid. Alt til forskjellige stunder i hverdagen. Ikke hverdagslig i det hele tatt. Delvis rutine.

Peker deg på nesen, tenker på det noen sa, om neser. Hva gjør du. Er bare glad for å se deg. For å se alle. Latteren ligger løst. Det er bare få stunder siden jeg ble spunnet rundt og rundt og rundt, laget tornado, av instruktøren. Vi danser nemlig. Det gjør vi. Småsvette lener vi oss tilbake i solveggen, finner lyset på øyelokkene. Innser at jeg ikke lenger har solbriller. Men det er greit. Helt ok. Vi har noen i hver bar konstaterer vi. Og alt er lov. Alt vi vil. Hvis vi får lov. Vi bestemmer jo alle litt selv. Bestiller uten å reise oss. Fordi det finnes service. Liker service. Vi bor i det å være ønsket, mottatt. Vet ikke hva vi skal i helgen. Men det finnes en ørliten visshet om at den blir sukkersøt og småsyrlig. Jeg er visstnok en hurlumhej mix. Blunka til han på butikken. Til og med han er fin. Var det. Fniste da han sa at det ville være bedre med pose på tomatene, så de ikke rullet rundt, og jeg svarte eplekjekt at vi alle er for fri rulling. Og kanskje er vi det og. Vi er for mange ting. Klining for eksempel. Og tafs, tafs, søt og fin. Hmmm… smiler til skjermen i tanken. Vi er det. For det altså.

 There’ll come a time, I can be loud and I can be silent, I can be innocent and I can be guilty… 

Jeg er skikkelig ikke hans lenger. Kjenner det helt inn. Blir berusa bare av å tenke på det. At jeg er fri. Trodde aldri jeg skulle ha lyst til å bli det, sånn skikkelig. Eller at det gikk an. Men våren og sommeren står laglig til for hogg. Mine dager. Alle sine dager. Og vi blomstrer, vi oser, vi gløder. Til dels så skroter vi. Og i enkelte ender kan det se ut til at vi alle går til helvete. Men kanskje går vi til himmels. Og det skal bli fint, skal bli intenst, skal bli vilt. Har allerede mistet hodet. Kanskje funnet det. Ser det flokkes av mennesker på marinen, på utiser, på gater og på netthinnen. Vi er i gang med å kle av oss vinterjakken, fysisk og psykisk. Er ikke lenger fioliner, ingen buer, ingen strenger. Bare rytme, bare et sammensurium av alle slags toner. Spioner som sniker seg rundt hjørnene og blir synlige. Og vi kan ta på dem. Blande oss med dem. Bli mange og ikke en, ikke to. Vi kan fortelle akkurat det vi tenker og dermed la hodet fylle seg med enda flere tanker. Skurrete. God piggete. Og jeg kjente skjeggstubber under neglen, lot fingrene gli over ansikter, armer og rygger i dag. Jeg blåste bobler opp mot sola, jeg slikket meg så mye på leppene at de ble såre. Jeg fortalte to at de er deilige, og en at han var sexy. Og jeg fniste ikke, men gliste. Om enn ikke magisk, så er alt et eventyr. Våren er lunefull. På den klinisk syke, men endog, fantaboløse måten. Et helt nytt ord. Fantaboløs, skrot, kyssendorfin og tafs, tafs, søt og fin.

Det kryr av små cowboya og små indianera… og aill sammen kjem fra Trondhjem…. Soleplassland.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Neste gang så venter man ikke til man nesten er ved avreise med å finne frem passet bare for å være sikker på at man har det…For det er nemlig litt dumt å lete etter det i 9 timer, rasere hele leiligheten og enda litt til sånn dagen før avreise, bare for tilslutt å finne det liggende i en ødelagt regnjakke i kjelleren… Men damn, da slipper man i hvertfall å skulke siste dag på jobb bare for å reise til politistasjonen for å betale unødvendige penger på nødpass. Rotehue sa du? Jaaaaaa

Og onsdag morgen forlater jeg dere for fem uker med ryggsekk i Brasil og Argentina. Håper at ikke alle har glemt meg helt til jeg kommer tilbake og ønsker dere alle en fortreffelig februar. Må si det, at midt opp i all ekstasen så vil det bli rart å ikke ta del i bloggen. Te dere vel alle søtnoser og gromkarer.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende