STILLE SINN

Det finnes en del av meg som ikke klarer å komme over at jeg har kommet over. Deg.  Det har seg liksom slik at om jeg blir nødt til å innrømme det helt for meg selv. At jeg faktisk ikke føler noe som helst. Da vil jeg gå tom. Da vil jeg sitte igjen med ingenting. Inni her. (Peker på hjertet).

Du skjønner. At før. Før så visste jeg ikke helt hvordan det var. Eller jo, sånn FØR, for kjempelenge siden (rister på hodet), da visste jeg jo. Men så havnet jeg litt på samme plassen som jeg er nå. Bare at jeg bestemte meg for å sky ilden, eller følelsene. Det gjorde jo så vondt, sant. Jeg brente broene litt for godt. Og så glemte jeg. Jeg ble nummen. Også var jeg egentlig bare det, inni her (peker igjen), sånn skikkelig lenge. Mange år. En evighet. Det som slår meg, er at jeg husker ikke så mye av det. Det var litt som å konstant gå på bedøvelsespiler. (tenker på pil og bue). Jeg ble trist av det, sånn uten egentlig å ha noe å være trist for. Jeg kjedet meg. Jeg synes ikke engang det var gøy å leke etter noen år. Ble litt mer som en trøtt katt som bare ligger å ser på musene som løper over bordet. (Ser stumt i veggen et øyeblikk).

Det har seg litt sånn, eller mye egentlig (så stort, viser med armene), at jeg våkna litt til liv da du fant meg. Fargene som hele tiden hadde spunnet foran øynene ga plutselig mening. Jeg skjønte det. Skjønte skikkelig hva alt egentlig handler om. Det gjorde så forbannet vondt å føle noe igjen. Være så vanvittig naken. Og jeg likte det. Elsket det (ser i gulvet og smiler litt sånn sårt).  Fant skatter der. under dynene, i blikkene, i kyssene og i huden og i ordene, i tankene. Ble liksom… fylt opp til randen av så vanvittig mye, på en gang. Mistet mye, men det gjorde ikke så mye. Fordi jeg fikk puls. Varm og bankende og meningsfylt puls. Dunk dunk dunk. Slik. Som. (peker med fingeren skikkelig plantet i brystet).

Det har gått 14 måneder siden jeg elsket deg hundre prosent. Jeg har vannet det ut. Litt etter litt. Og du hjalp til. Til å begynne med så lagret jeg det. Holdt fast på det som rant ut, slik at jeg kanskje kunne spare det på samme måte som det som ligger i kisten eller henger på veggene. Men det forsvant allikevel. Du gjorde det. Med tiden. (biter meg litt i leppa og lukker øynene hardt). Jeg husker ikke lenger smaken av deg. Eller stemmen din. Husker ikke rytmen din. Ikke meg selv. Husker ikke meg selv. Det er ingenting igjen, med unntak av sort på hvitt, øyeblikk skrevet på papir. Jeg leser det og jeg vet. Men… jeg kjenner det ikke.

Jeg driver og går tom. For det vi egentlig skal være laget av. Det som er inni her (peker ikke, men planter den ene hånda godt i håret mens jeg svelger en gang), det som skulle vært inni her. Og du skjønner. Jeg vil egentlig ikke det. Fordi jeg har vært nummen før. Og selv om jeg ikke vil. Så ser det ut til at jeg kan finne på å bli verre denne gangen. Derfor. Skrev jeg unnskyld til deg den natten, for ikke så lenge siden. Da jeg sa unnskyld uten å vite hvorfor. Jeg forstod det ikke selv. Men, nå. Jeg holdt ikke løftet mitt. Om å aldri glemme. Om å alltid synes det var verdt det. Ser ikke ut til å holde på noe som helst. (stumper røyken og tenner en til).

Jeg er forferdelig dårlig til å miste.

Men. Jeg prøvde å gjøre alt sammen på best mulig måte. For oss begge. Sånn at vi kan smile til hverandre. Gi hverandre en klem. (stryker meg på kinnet) Vite at vi en gang var rubiner. Men, på veien. Så mista jeg sporet mitt. Og om enn du synes jeg var en rubin eller ikke, og selv om planen fungerte. Så fungerer ikke jeg. Som jeg skal. Jeg kommer ikke over at jeg har kommet over deg. Og selv om. Det har seg sånn at alt jeg ønsker og vil her i verden. Er litt kjærlighet. Så finner jeg ikke hjertet mitt. Motvillig nummen, motvillig tom. Men. Sånn er det. Inni her (hvisker det).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter på stolen bak baren, lener den ene armen på disken, den andre holder en haribo fersken. Smatter på den. Spiser med musebitt i rundt, hele veien, for så å bite hele i to. Det myke til slutt. Alltid det myke til slutt. Det er mørkt i hele lokalet, det finnes bare smil, det er stearin overalt og en åpenbaring på scenen rett foran meg. Bjarne skjenker øl. Jeg har fri, er på jobb. Gratis. Det er min kveld. Det er mandag. Det er visekveld, og enhver som har vært der vet at det er derfor jeg er her de andre 70 timene i uka. Det er derfor jeg ikke trenger mat, ikke trenger venner, trenger fri. Jeg er hjemme nå.

Det er timet, ferdig forberedt, ferdig skrudd. Og nå er det bare stemmen som ljomer i lokalet, som myke strenger på alles hjerter. Og det er forelskelse i luften, det er kjemi. Poesi. I form av musikk. Det er en form for kjærlighet. Et pustehull. Det er mitt. Og dørene står åpne for alle. Og før den siste går på scenen så takker jeg nok en gang. Og takken kan aldri forstås av de som er der, hvor ekte og dyp den er. Bjarne skjenker øl. En til meg, og jeg flytter stolen til fremsiden av disken. Kjenner på sårheten og storheten. Dette er den eneste kvelden i uka at jeg tåler å savne deg, fordi dette er det nærmeste jeg kommer fullkommen. Det er mitt element. Meg. Og jeg gjennomsyrer hele lokalet, og engelen på scenen maler det vakkert.

Jeg visste det da, at dette var det som skulle vise seg å være skyfri himmel og stjerner i natten. Dette var de øyeblikkene, der alt bare var fullkomment. Dette var ekte. Og jeg lukter fremdeles stearin. Kjenner følelsen av å være på et sted der virkeligheten var vekk og enda su vanvittig ekte. Rocken hadde forlatt lokalet, rockerne var igjen, og vi alle sammen bare fløt rundt. Klemte, smilte. Lyttet. Fantastiske.

Musikken: http://ingridsteiro.com/promo/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende