Hyler som gale kjerringer eller aper…
juni 23rd, 2008
I’ll be the corpse in your bathtub…
Kan du komme hit? Og spørsmålet etser seg inn i pannen, sort på hvitt. Skjønner med ett ikke om du ler av meg, eller om du mener det. Vil ta tak i strupen din å filleriste deg, banke inn i huet ditt at du kan ikke gjøre dette. Igjen. Tror du det? At det skal være så enkelt? Etter hele jævla a til å og opp og ned og etter å ha dynka sjel og drømmer og alt sammen i lava og is og alt sammen. Tror du det? HÆ? svarer jeg. Og i et halvt øyeblikk så ler jeg, før jeg får en vanvittig trang til å såre deg. Eller hive PC’n ut av vinduet påfulgt av et sånt hyl som bare gale kjerringer eller kanskje aper kan komme med før de erklærer et eller annet eller slår seg på brystet. En av de to. Men jeg gjør det ikke. Jeg sier hæ.
Useless…
Jeg vil at du skal komme hit. Du mener det faen meg. Priceless. Og det jeg tidligere sa om at jeg ønsket at kameraten tok feil da han sa at du hadde trukket det korteste strået og at jeg håpte at du hadde det bedre og at du ikke angret. Tar tilbake hele skiten. Jævla. Jævla. Og lar svaret henge i lufta. Stille som mus.
Whisper what you feel…
Sakte er bra, sier du. Man skal alltid starte sakte, så man får tid til å nyte. Jeg flirer rått på min side, kjenner at jeg faktisk lar deg sitte å drite deg ut, uten at jeg gir deg mulighet til å redde ansikt. Er bare så forbanna satt ut. Over at det er mulig. Langt etter at døra er stengt og låst igjen for godt og alt er grått ut, elsket ut, hylt ut, kjefta ut, smurt utover asfalt og vann og i det hele tatt. Så tror du fremdeles at jeg er der.
You’ll spend the end of your days…
Mest av alt trodde jeg kanskje at jeg ville være der, om du noen gang kom i rundt. Come around. Men jeg er ikke der. Hvor faen er jeg. Ikke i dag, svarer jeg. Og fatter ikke at det er svaret mitt. Jeg har ikke vunnet eller tapt noe som helst.