STILLE SINN

Han plasserte hånden på hjertet hennes. Det stoppet for et øyeblikk. Før det ble kaldt. Før det fant en dyp bass og svake stønn.

Våkne netter, i dyp, dyp søvn. De stirret begge to hvileløst i taket, på hvert sitt sted. De går runder på gulvet, i hvert sitt rom. De kler på seg, finner forskjellige dører. Åpner dem. Han drikker kaffe og steker kjøtt. Hun dropper frokosten og suger livskiten av seg selv ut i en røyk. De finner ikke hverandre. Han river seg litt i håret og ser blankt på en kamerat i sofaen. ”Fortsetter det slik, så ender jeg opp med å gifte meg med henne” sier han, uten noen form for lykke i ordene. Det finnes ikke plass. For kjærligheten.

Hun puster inn, hever brystkassen og klemmer hjertemuskelen dypere inn i hånden hans, trekker pusten inn og senker brystkassen som for at det skulle løsne der, forfrossent, hos han.

 Cause this is what you’ve waited for, a chance to even out the score. I’m picking up the message lord, I’m closer than I ever been before… 

De endret seg. Til det bedre. Side om side. Parallelt på hvert sitt sted. Men, de vokste ikke sammen, ble ikke et, men fortvilte seg over fotfestet som forsvant, seilte havet, rente nedover rennesteinen, så på. Lette fåfengt, etter navn og tegn. Lot det skli forbi, ordløst, lydløst. Og gud, som det var vakkert, det som ikke ble tatt vare på.  

Han slipper ikke taket, men lar frosten spre seg fra hjerteroten hennes og over i seg selv, kjenner det sprer seg oppover armen og i retning av hans eget.

 For it’s been so long since I have seen you, I can hardly remember your face any more… 

Noe mangler. Det viktigste. Og hun våkner av gråt, noen ganger, noen ganger våkner hun og kjenner nesten armen hans bre over seg. Smilende. Og han forsvinner ut av seg selv, ut av sitt eget skinn, kjenner henne, ut i fingertuppene. Men finner ikke plass, finner ikke den delen av seg selv som skal til for å ta ansvar for den. De treffer hverandre, og de ser hverandre. Ingen får puste, de kan ikke være sammen, klarer ikke skjule, noe, livet. Det presser liv inn i livløse kropper. Og det hender seg at de trykker på helt riktige knapper. Og de elsker igjen, hverandre. For et øyeblikk, for et utpust. Men de lar hendene gli ut av hverandre, lar avstanden vokse seg i mellom og tar med seg hvileløsheten og sorgen hjem på tomme armer og nakne senger. Finner melodien, men kan ikke synge den. Kan ikke.

 So, have you ever wanted something? It will return, when it’s not there, it just hides… 

Hun legger hånden på hans, kjenner den ramme kulden over det som skulle vært hans, hennes eget, det som skulle vært så varmt og mykt og bankende, hun løsner grepet hans, løfter hånden mot munnen og kysser den i håndflaten, holder munnen der lenge og lager en liten dam av små tårer, hvisker til den, at den må slippe, for begge to.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var det med drømmene.

At det er akkurat det de er.

Drømmer. 

Og ikke mer.

Absolutt ikke mindre.

Men uansett

ikke virkelige. 

Og akkurat nå.

Så er det trist.

Skuff.

At jeg i det hele tatt turte å håpe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verden er i negativer, bevegende negativer. Ser de sorte rammene på det som ville vært vakre bilder. Stillestående. Om jeg trekker pusten helt inn så vil lungene renne over. Vannet ligger som sort fløyel under gråe, blasse broer. Skyene ligger som tung bomull over sorte hus. Beveger seg flyktig, danser runddans på paletten. Bildet fryser på luen som letter og legger seg som en flekk i maleriet. Håret slanger seg ukontrollerbart som sotete flammer rundt hele hodet. Skjerfet henger meg med en lang ende flytende rett opp og rett ut, slakker taket, strammer. Veiver med to hender for å igjen finne grep om verden. Kjenner plutselig at man heller burde la det flyte. Flyr i tanken. Oppløses til et spekter av uendelighet. Og om verden er et negativ, så fremkalles jeg av den, blir i den. Draes til havs.

Luen finner en partner, de svever rundt som søppelposer i virvlende høstløv. Midten av stormen, stillpunktet, legger seg over alt som skulle banket og alt som skulle slått. Det flyter med et over av rødt, som en flekk på hele bildet, og alt blir med ett blast, forgrunnen blir bakgrunn. Tar tak i sjokkrøde tråder, klatrer langsmed. Finner øyne, finner motpart. Med rygg mot rygg, stod tiden stille, stod du stille. På den andre siden av broen. Kaoset blir til motvind. Sveiver, med klokken, rundt sorte frakken. Hvem er du? Vender ansiktet mitt, så fort mot ditt, i et blodrødt kyss, før jeg rekker å se deg. Alt jeg ser er vann, mye vann. Og vi faller, roterer, virvler, suges fram og tilbake. Sort, grått, sort, sort. Rødt. Du dreper meg, skremmer meg. Jeg blir med.

Luen faller til bakken. På broen. Munnen renner over, og alt smaker saltvann. Frostrøyken velter ut. Verden er et negativ, og alt som finnes er isbelagt asfalt, sugende mørke, minnet om en sort frakk og et uferdig palett av uendelighet. Det regner tre dråper blod ned på bakken. I medvind kan selv jeg se, at det ligger en rose.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende