Ti timer og de små ting…
januar 13th, 2008
En eneste flamme, et ensomt, flakkerende lys i et overveldende mørke. Smelter, deformerer og fordamper stearinen. Smelter biter som har festet seg på fingre. Skjenker skyggedansere til veggene, trikser med øyne, lager sorte merker mot papir. Lukter svidd hår og gamle tårer. Og jeg tenker at det er de små ting som vil redde sinnet mot det mest ærbødige kaos. Konsentrer om noe så enkelt. La det stjele en time, stjele to. La meg røves av det uvesentlige. Bruker den tredje timen på en negl. Bit på den, ta på den, kjenn, slikk, bit litt mer. Men bit ikke av. Kjenn det runde, harde, bøyelige. Se det hvite, se på sprekken, ta av det løse flaket. Stryker meg lett over magen, kjenner den rumler. Er den tynnere i dag enn i går? Og kravebenet lager groper, slike man kan la vannet hvile i små dammer i, om jeg skyver skuldrene frem.
Glasset beveger ordene, skimter bildene som ølbriller. Smører fargene utover, gjør det uklart. Og dette er den fjerde timen. Fasciner meg, over at det gjennom noe så enkelt kan skimtes en helt annen virkelighet. Og det er linjer i huden, små, som kan danne et helt vanvittig mønster om man skrukker huden sammen. Og når man strekker den ut, så blir den helt glatt. Og det er mykt å stryke på. Mon tro om man kan noen gang forstå, disse rutene. Cellene. Som på et eller annet magisk vis binder det sammen. Smaker på hånden min. Ser nok en gang på linjene, fører en finger med øyet. En gang til. Og slik var den femte timen.
Koser med katten. Ser hvordan øret vibrerer i kontakt med pusten min. Graver hendene inn i løvemanken. Teller hjerteslag, teller pust. Kjenner på livet. Hennes. Så stor jeg er. Så mye større hun er. Katter, katter. Sjette timen. Masserer lett min egen nakke, kjenner på føttene som er kalde, kjenner det er varmt under genseren. Bretter den over beina og ruger. Nynner på sangen og koser kneet med nesen. Gnir ansiktet, Gnur det med hender og med kne. Og det er den syvende timen. Diamanter i form av mykt og glohett vann trykker kroppen inn, maler meg, dekker meg, puster meg helt ut. Og jeg dusjer i mørket, akkompagnert av bare en flamme. Sitter i fosterstilling i dusjen. Bare kjenner på vannet. Omfavner det. Og det er dette som er kjærlighet, denne følelsen og jeg il ikke åpne øynene. Fordi om jeg gjør det så møtes blikket kun av hvite vegger. Og jeg vil ikke være kald. Vil være varm. Åttende.
Pirker på tastene, ser bokstavene finne flytende form. Lukker det øyet jeg ser godt på. Lar det renne av det dårlige. Lager mønster av sigarettstumpene i askebegeret. Vasker fingrene. Stryker lenge på en skjorte som er myk. Gnir den mot ansiktet. Niende timen. Kjenner svimmelheten og kvalmen. De små ting er over. Og dagen var kort. Usynlig og flyktig. Og i den tiende timen skal jeg ta flere timers pause, sove. Finne brynjen til å motta time nummer en. Stirrer på taket lenge nok til at jeg kan se stjerner. Kjenner dyna bli varm. Borte.