Kjennbar nærhet…
desember 27th, 2007
Skjenker deg en tanke samtidig som øynene glipper fra hverandre. Tung luft i rommet, kjenner røyklukta fra dagen henge igjen og hodet er som jern. Bruker begge hender for å heve meg fra sengen. Hadde en drøm. Om å ligge på luft. En meter over sengen, i kjole som var gråt og hang under meg, vannaktig blå, som dråper. Håret var langt igjen, og det fløt i luften. Jeg så det hele, fra siden av meg selv. Og i lyset som omkretset det hele så var det umulig å skille blått fra grått. Ansiktet mitt vendte seg mot sitt eget, og det sa noe. Klarer ikke å tenke. Kjenner bare ansiktet ditt. Og det er oransje og rødt.
Kjenner det pinger, som klokker på innsiden av trommehinnene, helt ned i magen. Vet at du med ett er mye nærmere enn du har vært på lenge. Ser du snakker til meg. Kjenner på tiden som et vanntett teppe. Hurtig og flukserende, så har den virkelig stått helt stille. Du skal også reise. Slik det en gang var vår plan. Og det er tilfeldig, at det er samtidig, på de samme dager, til to helt forskjellige steder. Kysser skjermen, tanken er skjenket. Og du er, du er, virkelig, på samme sted som meg.
Passerer dagen, og eter. Løfter barn, snurrer, ser de trippe rundt på altfor store voksne damesko. Tenker på griser. Ser på rosa tyllskjørt, prinsessekroner. Sier at alle er vi prinsesser, fordi det er vår rett, vår plikt. Forteller om nisser, om fantastiske hager, om mus og katter. Sier at katter må man være forsiktige med, fordi de er ikke som oss mennesker, de er noe eget. Man kan ikke eie katter, sier jeg. Nei, sier den minste. Men prinsesser kan leve sammen med katter likevel, sier jeg. Ja, sier den eldste.
Tripper alt for langt og lenge, det var så mye lengre enn jeg husket. Og når gatelysene igjen blir synlige så står jeg på akkurat det samme stedet som jeg stod for et år siden. Men i annet ærend. Jeg skal videre. Kikker opp mot vinduene som en gang var dine, som på den tiden også nesten var mine. Ser glimt av jakken min som glir forbi hushjørnet, kjenner ansiktet ditt, følelsen av nøklene. Jul. Trekker pusten dypt to ganger og går den samme veien som så mang en gang ble gått, i andre tilfeller, i smilerus. Kjenner deg nesten mellom beina og mot halsen. Du er nær nå. Nær. Og det er lenge siden. Kjenner at i dag er når jeg minst venter det.
Kameraten min, smiler, klemmer supergodt og dytter meg fra side til side. Og om enn han er her og gjør akkurat det, så kunne han like gjerne vært en million meter unna. Og sånn, har det heller ikke vært på lenge.
Kjenner føttene er urolige, flakker med øyner, søler med kaffen. Må ha en øl. Skjønner ikke hva det er, skjønner egentlig akkurat hva det er. Hjernen bedøves, sløves, giver akt, spenner ryggen, kjenner håret driver og løsner. Venter. Kjenner lukta av deg. Blir helt utholdent sjokkert og satt ut. Du står bak meg. Du er her. På mitt sted. Skulle tro jeg hadde visst det i flere dager. Du rokker min verden. Kjenner bølgene fra deg, lenge før du kommer. Klemmer. Får nesten lyst til å gråte. Men jeg drikker, snakker, ler. Og du iakttar meg, mellomrommet som er i luften fylles nok en gang med alt det usagte. Og selv om verden spinner i mellom meg og de andre, så er alt egentlig bare oppspinn, og tråden som spinner det hele, den går fra mitt hjerte til ditt. Fy faen, som jeg enda elsker deg.
Kameraten vil gå, han flyter ut som en synlig diggresjon. Tar i rundt meg bakfra, klemmer, kysser meg på halsen, noe han vet ikke er lov. Og jeg kjenner meg med et skitten, møter blikket ditt. Tenker, at det var deg hele tiden. Tror du ser det.
Nei, det finnes ingen. Jeg svarer rødlett, på innsiden hissig og på utsiden myk. Nei, jeg har ikke funnet meg noen. Fordi jeg har ikke lyst. Og har ingen dypere forklaring. Og de gjennomborer meg med spørsmål, kameratene dine. Jeg vil helst si det, rett inn i øynene på dem alle sammen, at det er fordi jeg enda er din. Men du sitter der, og du skjønner det, og de er dumme. Ta en røyk av meg, sier du. Umerkbart tar du meg på låret. Og jeg kjenner det i to dager. Du lager pauser, der det bare finnes oss to. Og når jeg sier noe, så ser jeg en godt skjult sorg, i det du smiler og svarer. Akkurat sånn, er det, akkurat sånn.
Jeg tar deg i armen, du sier vi skal hjem, jeg svarer at det skal vi, og vi skal samme vei. Og jeg sier at det er litt merkelig, at vi skal samme vei, alltid. Resten er taushet, resten er farvel. Og to klemmer varer i en evighet. God Jul.