Fezt og zukker…
august 10th, 2008
Livet er en fezt… og du er et zmykke…
Hva som skjer med meg, skjer det noe med meg, har det skjedd noe? Er jeg ikke den jeg alltid har vært? Er ikke det, kanskje litt, kanskje har du rett, vet ikke helt hvordan. Blir for lett å skylde på noe som helst. Vet ikke engang om det er nødvendig å skylde på noe som helst. Jeg trykker puta godt inntil magen, klamrer fingrene rundt et alt for stort glass vann. Det var ikke meningen å komme hit, miste moralen og vettet på denne måten. Egentlig så prøver jeg kanskje bare å fjerne cellofanen som ligger over begge øyne. Den som dekker kroppen. Jeg vil bare så veldig føle noen ting. Jeg føler liksom ingenting. Eller for mye. Hehe. Jeg ler litt og ser at selv om du smiler når du ser på meg så vet du at vi begge ler av noe som egentlig ikke skal lees av.
Husk at jeg må ha melk og sukker… honey and milk… zukker.
Verden er ikke surrealistisk, og det er ikke jeg heller. Men noen ganger.. så må jeg ta på ting. Bare sånn for å kjenne etter litt. Sola kolliderte med månen her om dagen, det skulle skje klokka 11.27, sånn på det sterkeste. Men jeg så det ikke. Som så mye annet jeg ikke ser, fordi jeg er piano og forte helt på samme tid. Og om V er for vinyl, så er vi like både på det at vi snurrer og det at vi får riper om du ikke behandler oss ordentlig, og noen ganger… noen ganger er jeg bare et hakk i plata. Men mest er det mykt. Alt sammen. Og om vi kunne alle sammen vært bittelitt mer salige, så ville det kanskje ikke være behov for å tro for mye på noe som helst. Rister på hodet, rister på hodet, men på den så veldig kjærlige måten når dere ser på meg. Og vi vet alle at jeg balanserer, og at det er små ting som holder huet mitt over vann, eller i øl, eller leende, dansete, eller noen ganger gråtende.
I love you, på norsk… Kjærlighet. Alt sammen.
Hvor jeg er på vei, hva jeg vil, hvor det slutter, om det er farlig, om du kan få være med, om det er hjelp man må ha, om jeg egentlig har mista kontrollen allerede? Ja.
Og om det ikke var for dere. Så ville jeg vært i et sort hull. Jeg ville gjort ingenting. Jeg ville ikke hatt noe som helst. Men vi holder hender, vi vet. Vi vet så forbanna mye. Fordi vi ser og har sett, med hverandre, alle som en. Og noen har vært med i flere fall enn andre. Og om jeg skulle gitt noen førsteplassen for noe som helst så ville jeg måtte rive den i mange biter og gi dere alle sammen en bit av tallet. Livet. Kjærlighet. Bokstavelig talt.
Jeg er så vanvittig glad og så uhyre på villspor, babes.
Og veien kan bare være så ufattelig lang. Og jeg setter så vanvittig pris på at jeg slipper å ta den alene, men at dere er der, selv når dere ikke skjønner, selv når jeg ikke sier… noe som helst. Stol på meg. Med dere så vil jeg ikke tryne hardere enn at det er mulig å reise seg igjen. Kanskje kommer jeg ikke til å tryne i det hele tatt. Mer enn jeg allerede har. Uansett. Dere er livet, selv i smørja av en flyt jeg befinner meg i. Og dere vet det. Vi har vært her. Og der. Før.
Et minutts stillhet. Ti minutters smil. Dyp søvn. Insomnia.