STILLE SINN

En halv centimeter i fra. Frakken. Som ligger over genseren,
skjorten, over huden. Hans. Hun kjenner nesten huden mot ansiktet. Og i det
halve øyblikket før han snur blikket vekk fra vinduet og frem igjen, rett før
hun trekker til seg kinnet og sjelen og sinnet, og holder pusten i redsel for
at han skulle merke det, at hun nesten tok på ham, akkurat der, i det sekundet,
så vurderer hun å legge kinnet ned, helt inntil.

Bussen. På samme torader. Side om side.

Hver eneste dag. Setter han seg der. Ved siden av. Som fordi
han forstår. At dagene er laget av papir, og at like lett som hun revner på
innsiden så kan dagene brennes, krølles, omskrives, kopieres. Med unntak av i
femten minutter. Og han er ikke pen. De snakker ikke sammen. Men han er det
nærmeste hun kommer noen. Noen som helst. Så det er helst han. Stor svart
frakk. Som ser alle andre veier enn på henne, men, allikevel et konstant. En
intim rutine. På å sitte sammen. Lydløst. Hun kjenner ham i skulderen. Trekker
til seg varmen. Og i en rødrosa stund, i morgentåken, så fryser hun ikke.

To stopp alene.

Fordi, han går alltid. Han går av. Og hun fryser igjen. Hun
kan ikke lenger lukte ham eller kjenne skulderen mot sin egen. Hun lurer på om
hun er synlig. Eller om hun virkelig er av papir. Kanskje finnes hun ikke mer.
Kanskje fantes hun aldri. Kanskje fant jeg på alt sammen. Kanskje sitter de på
bussen. Kanskje. La hun en dag hodet på skulderen hans og fikk et kyss på
pannen. Kanskje en dag, så gikk han ikke av. Men, ble på bussen, runde etter
runde, bare slik at de kunne være mennesker. For en stund.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet er en fezt… og du er et zmykke…

Hva som skjer med meg, skjer det noe med meg, har det skjedd noe? Er jeg ikke den jeg alltid har vært? Er ikke det, kanskje litt, kanskje har du rett, vet ikke helt hvordan. Blir for lett å skylde på noe som helst. Vet ikke engang om det er nødvendig å skylde på noe som helst.  Jeg trykker puta godt inntil magen, klamrer fingrene rundt et alt for stort glass vann. Det var ikke meningen å komme hit, miste moralen og vettet på denne måten. Egentlig så prøver jeg kanskje bare å fjerne cellofanen som ligger over begge øyne. Den som dekker kroppen. Jeg vil bare så veldig føle noen ting. Jeg føler liksom ingenting. Eller for mye. Hehe. Jeg ler litt og ser at selv om du smiler når du ser på meg så vet du at vi begge ler av noe som egentlig ikke skal lees av.

Husk at jeg må ha melk og sukker… honey and milk… zukker.

Verden er ikke surrealistisk, og det er ikke jeg heller. Men noen ganger.. så må jeg ta på ting. Bare sånn for å kjenne etter litt. Sola kolliderte med månen her om dagen, det skulle skje klokka 11.27, sånn på det sterkeste. Men jeg så det ikke. Som så mye annet jeg ikke ser, fordi jeg er piano og forte helt på samme tid. Og om V er for vinyl, så er vi like både på det at vi snurrer og det at vi får riper om du ikke behandler oss ordentlig, og noen ganger… noen ganger er jeg bare et hakk i plata. Men mest er det mykt. Alt sammen. Og om vi kunne alle sammen vært bittelitt mer salige, så ville det kanskje ikke være behov for å tro for mye på noe som helst. Rister på hodet, rister på hodet, men på den så veldig kjærlige måten når dere ser på meg. Og vi vet alle at jeg balanserer, og at det er små ting som holder huet mitt over vann, eller i øl, eller leende, dansete, eller noen ganger gråtende.

I love you, på norsk… Kjærlighet. Alt sammen.

Hvor jeg er på vei, hva jeg vil, hvor det slutter, om det er farlig, om du kan få være med, om det er hjelp man må ha, om jeg egentlig har mista kontrollen allerede? Ja.

Og om det ikke var for dere. Så ville jeg vært i et sort hull. Jeg ville gjort ingenting. Jeg ville ikke hatt noe som helst. Men vi holder hender, vi vet. Vi vet så forbanna mye. Fordi vi ser og har sett, med hverandre, alle som en. Og noen har vært med i flere fall enn andre. Og om jeg skulle gitt noen førsteplassen for noe som helst så ville jeg måtte rive den i mange biter og gi dere alle sammen en bit av tallet. Livet. Kjærlighet. Bokstavelig talt.

Jeg er så vanvittig glad og så uhyre på villspor, babes.

Og veien kan bare være så ufattelig lang. Og jeg setter så vanvittig pris på at jeg slipper å ta den alene, men at dere er der, selv når dere ikke skjønner, selv når jeg ikke sier… noe som helst. Stol på meg. Med dere så vil jeg ikke tryne hardere enn at det er mulig å reise seg igjen. Kanskje kommer jeg ikke til å tryne i det hele tatt. Mer enn jeg allerede har. Uansett. Dere er livet, selv i smørja av en flyt jeg befinner meg i. Og dere vet det. Vi har vært her. Og der. Før.  

  Et minutts stillhet. Ti minutters smil. Dyp søvn. Insomnia.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forsøker å ikke pirke rur av et åpent sår. Kjenner det klør, tvinger fingrene til jevnlig å stryke over, legger negler på kanten, for å kjenne, om det kan rives av. Vet at om jeg pirker så tar det lengre tid før det gror, kan skapes arr. Men må kjenne på det, vite at det er der. Sammenligner den krøllete, saftige flekken med det glatte landskapet i rundt. Undrer på om det har seg slik at det kom dit av en grunn. Ble jeg bitt, brent, stukket, skrapet, kloret eller har det seg slik at jeg laget det selv, i søvne? Vil jeg egentlig se det gro?

Get into whatever car that may come, kiss the sky, let it burn to the ground…  

Holder en finger på ruten i det jeg ser at fastland blir løsrevet fra havet, og det forsvinner, flyter vekk, evaporer i usynligheten som danner det nye bildet foran øynene mine. Det finnes kun hav. Voldsomme mengder usikkert vann. Og vi er i en balje et tidvis farvann.  Sitter trygt i stolen, midlertidig i hendene på et fartøy som kan veltes, kan synkes. Og her, slutter jeg å være bilsyk, slutter å være kvalm og utilpass. Jeg er i reisen. Behøver ikke være på vei til noe som helst sted, så lenge vi rører oss, så lenge bølgene ikke skylder mot land eller strand, men gir en illusjon av å være uendelig. Befinner meg for en stund i en ikke-tilværelse. Som er rent.

Somewhere, somehow, last October, on the very first, heads were spinning and souls were at last…  

Leter etter spor i mellom linjene, på en bok jeg ikke har lest ferdig, ikke lest før. Tror det finnes hemmeligheter her, som jeg enda ikke har blitt fortalt, som jeg enda ikke har forstått. Ligger det håndmerker eller tråder fra et liv, som kanskje kunne vært mitt eget, selv når det ikke er det. Kunne jeg finne ut svaret på det spørsmålet jeg ikke enda har. Kjenne suget etter noe. Noe. Mer.  Trekker rep etter rep og binder knuter, sterke knuter mellom betydninger som ikke står svart på hvitt. Skulle vi ikke alle ha levd det vi har levd. Kan man angre seg på noe som helst, der man ikke kunne gjort det om. Kjenner at betydningen i ordene er uvesentlig, det er det vakre i at de finnes som spiller en rolle. Slik som livet. At det er.

Don’t take your time, don’t be late, because I am already up in the air, getting what I deserve…   

Det var en tid, der hvor verden kun var magisk, og man aldri kunne forstå hvordan noen kunne se den annerledes. Et sted hvor de voksne og de andre var en helt annen rase. Vi satt aldri i samme båt. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde evnen til å gjøre meg selv usynlig ved å gjøre noe så enkelt som å holde meg for øynene.  

We could be…each other…  

Drar ruren av såret. Så jeg kan se hva som er under. Kjenner det svir og blir seigt. Luften griper tak om det, trenger inn i blodstrømmen. Og vi vet, både luften og jeg, at noen ting må gjøres. Uansett. Og uansett så vil det heles. Dette og.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

When I watch you, I wanna do you, right were you’re standing… 

Vekkerklokken ringer bare en gang. Men til gjengjeld ringer den lenge. Helt til jeg enten reiser meg og går over til den andre siden av rommet for å slå den av, eller til jeg legger den inn i drømmen og lar meg selv sove videre. Reiser meg, rett etter at jeg har strekt meg og vendt meg og ligget med glippende øyne akkurat lenge nok.   

On this dark day, I wanna do you… 

Lar en del panne og over kinnbein følge bevegelsene til bussen, blunker litt lenge hver gang trærne bøyer seg for sola. Har litt lyst til å føre den ene fingeren over ruta, men mest lyst har jeg til ikke å røre meg i det hele tatt, bare la meg føre av trafikken. Smiler til en gammel dame, i et glimt, ser nysgjerrigheten og gjenkjennelsen fra øynene hennes. Lurer på om hun skjønner at akkurat nå så er vi begge mennesker, og det er nok, og jeg smilte til henne bare fordi hun så så menneskelig ut. Lurer på hvordan livet hennes er, eller var.  

I won’t let you down… Hell no, no… 

Kjøper en banan og en pakke røyk. Shell. I det jeg blir bedt om det beløpet som det koster, så innser jeg at jeg har sovet helt til nå. Enda skal jeg sove helt til. Går skrittene sakte, selv om det er litt kaldt, litt frostig i all morgensolen, nyfødt nesten. Tenker at noen stunder som man har for seg selv, midt i mellom de tingene som gjør at man ikke drømmer, men er hva det enn er man skal være, i disse øyeblikkene, så bør man gå sakte. Tar vi oss nok tid? Tar jeg for mye tid til sånt som egentlig ikke skal bety noe i det store bildet, men som kanskje betyr mest allikevel? I morgentimen, før jeg når de to glassdørene som åpner seg når jeg drar kortet og står foran dem, og han i resepsjonen smiler meg god morgen og jeg plutselig må snakke med noen i heisen og inn den døra og på med PC’n og får en dunge papirer fra før og nå og etterpå og sier eller plystrer god morgen, og kobler meg til og putter binders og stempel og printer og krysser av og nikker og smiler og sier hva kan jeg hjelpe deg med? I den timen, før alt det der. Der bør man gå sakte.  

And when our city, fast and shitty, falls to the ashes… 

Bruke hjernen aktivt. Slik at jeg kan fortsette å være en av de beste, de seriøse, de med integritet, kunnskap og resultater. I lunsjen så snakker vi om sommerfest, den skal være snart. Og så er lunsjen ferdig.  

(guitar) 

I den timen etter. Hvert skritt er et steg inn i solen, I fritiden, nærmere, nærmere, den man egentlig er, mest. For selv om vi er mange ting, så er jeg først og fremst meg i fritiden, i herligheten, i sorte hull og store rom, åpne plasser, føtter krøllet under rumpa, i latteren, i det udugelige, i mangfoldet, i skitpraten, i dansen, i maten, i det høylydte. I den timen, de timene, der går man fort, lekeløper nesten.  

Speed it up… 

Vi faller ned I en velkjent sofa, med solbriller, gir komplimenter i det vi kommer, vandrende en etter en, selv om vi ikke hadde avtalt, fordi vi bare vet. Fyller bord med mat og rask og vann og kaffe og noen drikker øl, og alle har hatt en dag, noen har hatt dager, og vi får alle høre hva noen har sagt, hva noen drømte i natt, hvor vi skal og hva som skjer. Noen spiser ikke løk, andre spiser ikke paprika, men andre spiser alt. Det kommer hilsninger fra noen som har pratet med noen som noen kjenner og vi får vite hva de har gjort, om vi kjenner dem, og vi tar med ungen til hu ene på iskrembutikken mens andre prater om noe voksent, og da kjøper vi såpebobler i tillegg.  

Should they catch us and dispatch us, to separate work camps, I will dream of you… 

Skifter sted, drikker vann, mens andre drikker øl. Betjeningen forteller og ler om det vi har gjort og det de har gjort og noe noen helt andre gjorde. Og midt i det hele så tenker jeg at hverdagen er egentlig litt bygd opp som jazz, selv om jazz ikke er noe vi hører så mye på. Vi røyker. Mye. Og den siste sangen jeg får høre før de andre havner på fylla og jeg går hjem er En Vill En.. Og jeg smiler litt. Noen gager er det deilig å gå. Dagene starter som de slutter. Jeg sover fra jeg forlater til jeg møter. Men det er en drøm i begge ender. 

Hell no, no… (all together)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende