Sporer ikke av, sporer av alt
mars 31st, 2008
Please don’t go, I begged you… Sola oversvømmes av alt for raske skyer. Trekker lyset vekk fra ansikter, skaper skygge, evinnelige skygge, brer gråskapen over hele tallerkenen. Skaper bilder av det som en gang bare var negativer, noe som en gang var gjemt og begravd. Kanskje hadde det ikke vært i det hele tatt, noe annet enn en distant drøm om jordbær, kakao og myke pikekyss. Vi skulle vært. Flere. Vi er for mange. Ensomme, enslige, sammenkjørte, dømte og fortryllede. Vi ler for mye til at det står i hop med fakta. Vi skulle vært ulykkelige, kanskje er vi lykkelige. Kanskje skulle man gynget, rokket ved stolen, med rockefoten. Det ligger vår blandet med vinter, tårer på smilefjes. Vi er rare. Jeg er rar. Jeg er kanskje lur igjen. Blander melk i kaffen, rører i sukker, drikker den bare når den ikke smaker slik den egentlig skal. Slik er det med mye. Vi bekler, forkler, maskerer, balanserer. På tynn linje, på tynn tråd. Kjempesterke, tynne tråden.
Det flyter toner over alle hustakene, reder, bygger, klargjør. Det venter faenskap og mykhet om hverandre. Liker lyktestolpene. Tjukke pinner med lys i, fine lysene. Snart er det lyse kvelder. Vi skal ikke sove bort synden, ei eller sommernatta. Vi skal tulle og rulle den inn. Lukte gress. Flyter i gjennom tankene. Gleder meg til 17. mai, da skal jeg være spion, smyge som ulltepper langsetter murveggen og smile sukkerspinn med ungene. Hoppe fra podiet og opp, opp mot himmelen. Kan ikke skrive eller spille eller synge med den falske stemmen til sangen, så jeg må skifte, slik at det kan finnes flyt igjen.
Hakker i plata om den flyten, kjenner at jeg egentlig aldri får sagt enkelte ord nok. Flyt. Uendelighet. Kyss meg by. Kyss meg du. Smil. Og kanskje grisefin. Tenker på den tullehistorien som ble fortalt i sted, og mener at vi er kanskje litt vulgære alle sammen. Men jeg liker det, slik vi er. Vi har funnet spor. Sporer ikke av, sporer av alt. Enkelte ting forandrer seg aldri, bare alt. Men ikke tryggheten i den evinnelige skitpraten. Det er vanskelig å ikke drikke. Fordi jeg rett og slett liker det så godt. Men jeg har den røde kulen i magen, og den vokser litt nå. Den svarte kula må skrumpe. Jeg utsletter det som må utslettes. For sånn er det bare. Og det er brillefint. Selv om jeg skikkelig ikke kler briller. Smiler litt over akkurat det.
Onsdag sa han, det er da han som var den eneste ene kommer hjem. Kaller han ikke du lenger. Kjenner at han står på utsia nå. Bør fortsette med det. Kjenner at midt oppi all koffeingalskapen og krampelatteren og alt som er av fasader så er jeg faktisk kjemperedd. For enkelte ting vil man virkelig ikke vite. Ikke når man har latt det gli forbi. Lurer på hvor han treffer hardest, hvis han treffer i det hele tatt. Pust ut, pust inn. La det være forbi. La det bli en ubrukt vår, en ny en, en sånn som kan lages i polaroider inni hjernen av fremtidig tilbakeblikk med smil om munn.
Savner stedet med den sangen som bare var vår, alle sammen sin, der hvor vi gjemte oss fra alt som var virkelig, der hvor vi bare var, lot det være godt. Der hvor vi mistet alle pengene og fikk alle smilene. Sangen som fremdeles lar meg gløde helt fra innsiden og ut. Fordi det var surrealistisk nydelig og virkelig midt i alt det som ikke var verdt å se eller oppleve. Der hvor faenskapen og roligheten var tvers i gjennom sjarmerende, fordi den ikke deltok i det som skjedde i gatene, eller husene, eller noe som helst. Pusterom, bråkete på akkurat den riktige måten.
Drømmer om støvete veier. Alltid. Friheten i total uvitenhet. Er så vanvittig glad for at jeg er så heldig. At det er så mange som er glad i meg akkurat fordi jeg er den jeg er. At jeg kan være så ærlig jeg vil, om alt sammen. Det finnes så mange smil, selv der det er sårt. Ville ikke hatt meg annerledes var det noen som sa. Kunne ikke vært annerledes. Ville ikke vært annerledes. Kaotisk, konservativ, hippiebohem med en piff av drukkenbolt og ti tusen smil som til tider er selverklært klin gærn og av andre en periodisk smiletøs. Jeg vil ha is. Hører du? Jeg vil ha is J Og ikke alt trenger å ha en mening, enkelte ting bare ramler ut, detter inn, husker i husken og husker på mye.