Ruglete horisont…
november 11th, 2007
Jeg kan ikke åpne øynene. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi regnet har så store dråper, at om jeg åpner dem så vil vannet legge seg om pupillene, lage øyer av øynene. Jeg åpner heller munnen, puster med nesen og drikker av himmelen. Slikker meg om leppene, og kjenner lynget presse mot ørene og kinnene. Jeg tenker at for en gangs skyld, her ute, så er det greit at jeg blir søkkvåt. Uværet er velkomment, og jeg føler meg ikke trist. Denne gangen, en av de få, så kommer jeg hit, uten følelse av å trenge en ’redemption’. Jeg har ikke sett dette stedet på denne måten, ikke på lenge. Jeg har krabbet meg til toppen, uten følelse av verken av å ville hoppe, huske eller søke støtte.
Jeg trekker til meg tungen, legger ansiktet på siden, og åpner det øyet som ligger trygt til for regnet. Ser havet igjennom lynget. Og det er ikke horisonten, det er ikke flatt, det er ruglete. Lukter hjemme. Og det finnes verken solnedgang eller soloppgang, det er ikke lyst, det er ikke mørkt. Det er timen midt i mellom alt det andre. Det er i midten. Og hanskene er våte. Og om jeg reiser meg så kan plutselig naboen se meg midt i nakken, fordi trærne som lukket meg vekk, de er vekk. Det er hogd. Og jeg gråt for det sist, men nå ligger jeg bare her. Og slik kan jeg enda være usynlig, være meg, og jeg behøver ingen trær. La det være åpent.
Bergveggen er glatt, våt og det finnes forunderlige ting og former, går aldri tom for nye groper, nye kjærtegn under fingertuppene. Raspete. Jeg holder den ene hånden over røyken, så den ikke regner vekk. Og det funker. Alt funker jo, egentlig. Og bikkja ser rart på meg igjen. Den vet den ikke har noe her å gjøre, fordi den ser ikke det jeg ser. Det er mitt eget lille univers. Og om jeg legger kroppen ut fra berget, så vet jeg at jeg kan falle, og jeg vil ikke falle, ikke i dag, så jeg legger meg på magen i stedet, ligger i trygt leie med nedre del av kroppen , løfter armene rett ut, i nedoverbakke, som om jeg hang i luften, rett før et stup, har avgrunnen rett ned, og jeg roper, i pissregnet, i høljet.
Det er borte, alt sammen. Borte. Plutselig tilbake. Men, borte. Og man forandrer seg aldri, ikke helt, bare på alle måter. Det høres kun et enslig måkeskrik. Og der den flyr, der skulle jeg ønske at jeg ble med. Og aldri er man alene, men så er man egentlig det, uansett. Fordi man kan aldri bli mer enn det man selv er. Og vi kan snike, vi kan skrape, krype, gjemme, forbause, pludre, være knudrete, man kan kysse, speile, trigge, forvirre, nøle, gjøre ingenting. Man kan puste. En, to, tre, som om det var en tango. Og allikevel, så ender det alltid her, med bare meg og bølgene mot himmelen, fordi horisonten er seg selv lik. Og etter så mye om og men, så er det allikevel over på en time. Og det er lenge til neste gang. Trommene venter, dunkene og skrittene og ordene, og menneskene, som hurtig og flyktig film i fast forward. I bunn og grunn så vil livet allikevel være i den sakte filmen, denne enslige, sjeldne, stjålne timen. Og jeg vender huet opp, lukker øynene nok en gang, og drikker mer. Vann.