STILLE SINN

En halv centimeter i fra. Frakken. Som ligger over genseren,
skjorten, over huden. Hans. Hun kjenner nesten huden mot ansiktet. Og i det
halve øyblikket før han snur blikket vekk fra vinduet og frem igjen, rett før
hun trekker til seg kinnet og sjelen og sinnet, og holder pusten i redsel for
at han skulle merke det, at hun nesten tok på ham, akkurat der, i det sekundet,
så vurderer hun å legge kinnet ned, helt inntil.

Bussen. På samme torader. Side om side.

Hver eneste dag. Setter han seg der. Ved siden av. Som fordi
han forstår. At dagene er laget av papir, og at like lett som hun revner på
innsiden så kan dagene brennes, krølles, omskrives, kopieres. Med unntak av i
femten minutter. Og han er ikke pen. De snakker ikke sammen. Men han er det
nærmeste hun kommer noen. Noen som helst. Så det er helst han. Stor svart
frakk. Som ser alle andre veier enn på henne, men, allikevel et konstant. En
intim rutine. På å sitte sammen. Lydløst. Hun kjenner ham i skulderen. Trekker
til seg varmen. Og i en rødrosa stund, i morgentåken, så fryser hun ikke.

To stopp alene.

Fordi, han går alltid. Han går av. Og hun fryser igjen. Hun
kan ikke lenger lukte ham eller kjenne skulderen mot sin egen. Hun lurer på om
hun er synlig. Eller om hun virkelig er av papir. Kanskje finnes hun ikke mer.
Kanskje fantes hun aldri. Kanskje fant jeg på alt sammen. Kanskje sitter de på
bussen. Kanskje. La hun en dag hodet på skulderen hans og fikk et kyss på
pannen. Kanskje en dag, så gikk han ikke av. Men, ble på bussen, runde etter
runde, bare slik at de kunne være mennesker. For en stund.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prøver å samle tankene til en ren en, til en ensporet tydelig skisse. Sånn at det kanskje skulle være mulig å forstå hva jeg vil, hva jeg egentlig føler og hva som egentlig skjer.

  How’s the morning sun, open, nearby your queen size bed?  

Jeg har hatt mange baller i luften nå. Lenge nå. Og noen av de faller til bakken, andre treffer meg i hodet, andre dukker opp fra ingensteds. Vet ikke hva jeg vil med noen av dere. Men, kjenner at jeg er sliten. Fordi uansett hvor mye man smaker, hvor mye man ler og leker og faller og reiser seg, så blir jeg ikke kvitt denne demonen i øret, den som hvisker om mer, den som forteller meg om de tingene jeg ikke har. Noen ganger, eller ofte, så leter jeg bak øyelokkene etter et ansikt. Og vet ikke hvem det er som eier det.  

  Trying my best now, to be scared, but I’m to dumb, to even resist.  

Jeg skulle latt hodet eksplodere, åpnet det helt opp og bare latt alt av kvikksølv og drømmer blandet seg med vannet i den elva hvor vi lå naken i natta og begjærte alt det som ikke fantes og alt som var av sensualitet og hud, i trollskogen, i havreåkeren, i granbaret. Skulle visket ut polaroidene av meg som smiler, naken med rød munn, leken og fullstendig uten moral og mening, men bare fylt til randen av øyeblikkelig menneskelig impuls. Skulle tatt det øyeblikket der jeg så det jeg selv ikke ville se, samtidig som jeg selv lagde bilder av ting andre ikke vil se. Noen ganger så elsker vi så mye at det ikke er til å unngå at noen blir skadet, eller faller fra. Rett og slett fordi vi ikke elsker i det hele tatt. Vi leter etter nærhet, dyr som vi er, i natten, i unnvikenheten fra alt som egentlig skulle betydd noe. Vi leter etter et lite stykke poesi.

  You said you would die for me… so why can’t you live for me?  

Er så sliten nå. Og så forbannet forvirra. Det fylles til randen. Absolutt alt sammen. Så jeg tenner lys i kveld. For å selv overbevise meg om at jeg kan være stille som mus. For å huske at jeg kan være silkepapir. Og ikke bare rabagast. Ikke bare elskerinnen. Ikke bare festen. Ikke bare smilet.

  I will smile for you… and I will yearn for you… for me.  

Og jeg vet ikke, og det plager meg. Jeg vet ikke om det er det at jeg bryr meg for mye om for mye. Eller. Om det rett og slett er sånn at jeg ikke bryr meg i det hele tatt.

  I’m down to one.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende