One of those days…
august 15th, 2008
Kan ikke høre det høyt nok, kan ikke løpe fort nok, kan ikke kjenne det godt nok. Og om det er melankolien eller livet som har tatt hardest hold i kvelden, så spiller det egentlig ingen rolle. Jeg må få kunne puste, kjenne at himmelen fyller lungene med storslagenhet.
Jeg har ikke vondt noe sted.
Stapper hodet under dyna, spiller fingrene på mønsteret i trekket. Lukker ut rommet, lukker inn livet. Drømmer med øynene åpne om fargene på engene, lydene fra munnene. Biter meg forsiktig i leppa og tenker på hud, fantaserer om kyss. Vil ikke stå opp, vil ikke vite. Ikke i dag. Jeg vil danse i mellom putene, overlatt til fantasien og til søvnen. Livet er det vakreste man har, men i øyeblikkene som siver mellom fingrene, på dette tidspunktet, så ønsker jeg ikke å delta. Her er alt bare varmt, alt er mykt, og jeg leker med ideen om at jeg ikke eksisterer. Holder meg for øynene og holder pusten. Kanskje er jeg usynlig. Kanskje er det jeg som er drømmen.
Purr purr.
Kaster alt jeg eier og har i tankene, åpner vinduer og tømmer leilighet og liv ut av dem. Pakker søplesekker til den store gullmedalje. Og skulle malt alt sammen rødt. Veggene, gulvet, taket, møblene. Selv skulle jeg vært hvit. Helt, helt hvit. Så skulle jeg kunne se meg selv. Le. Leende. Hellende.
Bassen smyger seg i gjennom treverket og eter meg innvendig.
Stryker litt ekstra over kroppen når jeg smyger på klærne, ser etter hvor lenge jeg kan stå på en fot uten å miste evnen til selvsikkerhet og mykhet. Holder hånden litt for lenge på ansiktet, møter mitt eget blikk i gjennom mascara, innser at man ikke er mer vakker enn man gjør seg. Og noen vil alltid være løvinner, selv når de forsøker å være pusekatter. Dytter tankene og havet som siver ut av ørene og beveger seg over øynene inn i hodet igjen. Biter leppene blodfylte og fjerner uendelighet med leppestift.
Kvesser klør og kjenner at jeg egentlig er freia gele.
Krøller alt av papir. Ting er som man gjør det til. Og jeg vil kjenne frysninger nedover ryggen. Kjenner det. Man tar den galskapen man har og man bygger soloppganger av det. Gulvet er kaldt. Men jeg har sokker. Og verden er magi.