Skygger om til tegn… (fra arkivet)
desember 13th, 2007
Hvor enn jeg snur meg ser jeg ansikter som brenner seg inn i sjelen min. Jeg tar på trådene som ligger i luften foran meg, stikker fingeren tvers i gjennom røyken og lager ringer. Jeg synes det er fint, på en litt trist måte. Og med ett, med ett, merker jeg at jeg er usynlig for omverdenen. Jeg kan fly nå, sveve rundt alle bord og alle sjeler. Og de vil fortsette der de ikke slapp, le i sakte film. Servitørene maser seg i gjennom mengden, går tvers i gjennom meg, uten at det stopper dem.
Jeg kan blåse på brettene, så de nesten mister balansen i et sekund. Og jeg fniser litt i det et bilde passerer netthinnen. Glass som kastes rundt i luften, tannpirkere som faller som snø. Men, det skjer ikke, som så mye annet. Jeg sutter litt på den ene fingeren, føler meg litt lur. Så lirkes det som ikke var på plass tilbake igjen, jeg tar en forsiktig slurk av glasset, jeg kan med ett føle kroppen igjen, og jeg er tilbake.
Jeg har grønn lue, synes den er fin, synes den er nesten underbar. Og om du synes den er stygg, så må jeg få si, at det er nesten litt derfor at den blir så fin. Jeg går med den på trass, og når du nok en gang rynker på nesen og kommenterer den, da, smiler jeg litt ekstra. Det er sol, sier jeg, og stråler. Du har sagt det mange ganger nå, sier du. Og, enda skal jeg si det tusen ganger til, svarer jeg. Jo da, sier du. Og jeg tenker i mitt stille sinn, at nå kanskje slutter du å like meg, igjen. Kanskje blir jeg nok en gang for mye. Men jeg blir ikke trist, fordi, jeg vet at akkurat nå, så er jeg akkurat passe. Og om du ikke ser det, så er det for en gangs skyld din egen feil. Og jeg er den jeg er, og det er meg du er her sammen med. Du! sier jeg. Blir du lei av meg? Er jeg kjip? Du skal til å svare, helt til du ser på meg, da sniker det seg et smil fram. Du rister på hodet. Nei, sier du. Skulle bare mangle, tenker jeg.
Det ligger en liten en under stolen min. Han kommer seg ikke ut igjen, fordi han har alt for mange klær på. Hvorfor skulle han under akkurat min stol? Kanskje fordi skoene mine trykker på akkurat de riktige steder? Jeg tror man kan finne eventyr på så mange steder, om man bare orker å lete. Den lille vender seg om, slik at han blir liggende på ryggen. Jeg kan så vidt se ham leke med sine egne hender, skimte sola i gjennom mønsteret i stolen. Skulle så gjerne likt å ha sett i gjennom hans øyne, kun for en stund. Jeg ler, kanskje litt for mye, så reiser jeg meg, løfter stolen vekk, og løfter gutten opp. Lek med himmelen, sier jeg til ham og smiler. Ja, sier han halvveis alvorlig tilbake. Så var ikke lenger stolen en bolig, og et bittelite eventyr i et bittelite liv var over.
Ryggen spenner seg som en fiolinbue, stram og smidig. Håret faller ut av sin form, legger seg som mykt gress langs enden på sengen. Jeg løftes og jeg faller. Jeg reiser til stjernene, åpner øynene, og kommer hjem. Jeg er på besøk i landskap som er helt private. Jeg har midlertidig adgang til drømmene mine. Og jeg lar de sluke meg. Du gjør det enkelt, selv når det er vanskelig. Smelt meg og frys meg. Om igjen og om igjen. Utforsk, let, kjenn, føl og smak. Vi skal finne, vi skal fortære, bygge opp igjen og formidle, leve, bli brukt, bruke, sove, våkne, finne og seire. Syng meg, spill meg. Jeg er buen. Og du er…
Måkene flyr meg over, tar tiden med seg, og jeg er usynlig og synlig på samme tid. Det er våren som er i anmarsj, lyset blander drømmer med virkelighet, sansene tar overhånd. Vi har ikke en gang fått begynt enda, det vil komme så mye mer. Og jeg tenner på det. Tenker.