Keep the radio tuned…
desember 17th, 2008
En halv centimeter i fra. Frakken. Som ligger over genseren,
skjorten, over huden. Hans. Hun kjenner nesten huden mot ansiktet. Og i det
halve øyblikket før han snur blikket vekk fra vinduet og frem igjen, rett før
hun trekker til seg kinnet og sjelen og sinnet, og holder pusten i redsel for
at han skulle merke det, at hun nesten tok på ham, akkurat der, i det sekundet,
så vurderer hun å legge kinnet ned, helt inntil.
Bussen. På samme torader. Side om side.
Hver eneste dag. Setter han seg der. Ved siden av. Som fordi
han forstår. At dagene er laget av papir, og at like lett som hun revner på
innsiden så kan dagene brennes, krølles, omskrives, kopieres. Med unntak av i
femten minutter. Og han er ikke pen. De snakker ikke sammen. Men han er det
nærmeste hun kommer noen. Noen som helst. Så det er helst han. Stor svart
frakk. Som ser alle andre veier enn på henne, men, allikevel et konstant. En
intim rutine. På å sitte sammen. Lydløst. Hun kjenner ham i skulderen. Trekker
til seg varmen. Og i en rødrosa stund, i morgentåken, så fryser hun ikke.
To stopp alene.
Fordi, han går alltid. Han går av. Og hun fryser igjen. Hun
kan ikke lenger lukte ham eller kjenne skulderen mot sin egen. Hun lurer på om
hun er synlig. Eller om hun virkelig er av papir. Kanskje finnes hun ikke mer.
Kanskje fantes hun aldri. Kanskje fant jeg på alt sammen. Kanskje sitter de på
bussen. Kanskje. La hun en dag hodet på skulderen hans og fikk et kyss på
pannen. Kanskje en dag, så gikk han ikke av. Men, ble på bussen, runde etter
runde, bare slik at de kunne være mennesker. For en stund.