STILLE SINN

“Den som ikke har opplevd det er heldig” sies det.

If the wild birds could speak…

Ingenting er noen gang helt som man tror. Kanskje tror man ikke sterkt nok, uansett. Muligens vet man ikke, hvordan, noe som helst burde være. Man bare vet hva man ikke vil. Hvilke strofer som virkelig ikke burde blitt sunget, fremført, forført. For om enn mesteparten av sangen spiller på meg, så gjør ikke hele. Trenger hele. Suger etter hele.

They would tell me all the places you’ve been…

Den lilla orkideen driver og blomstrer av. Tar farvel. Håper den blomstrer opp igjen.

Enkle regler kjære. Sett meg høyest. Ikke kyss andre. Om enn det kanskje allerede er for sent.

If you change your way baby…

Så er det muligens uansett ikke godt nok. Fordi jeg må ha fyrverkeri, vil være jackpot. Vil ikke bli. Noe jeg ikke er. Vil sove godt om natta uansett hvor du er fordi jeg vet at du er min. Og om enn du sier at du er min og stort sett alt det riktige, og det var ti sekund av en evighet, at du feilet, at kanskje med tid. Så vet jeg ikke, om jeg har. Tid. Tillit. Kjenner det tomt.

Noen av oss. Funker ikke. Som to. En.

Jeg brenner ikke babe, ikke du heller. Vi brenner ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Måtte bare ringe. Fordi jeg savner deg. Har ikke kysset deg siden vi stresset i morrest til hver vår buss på hver vår side av veien og det var et lite kyss, i farta rett før støvlettene hoppet over plaskedammene, smatt i mellom bilene, hånden strakte seg ut som et signal og stoppet nummer ni, gikk om bord smålig andpusten og vinket allerede lengtende gjennom vinduet, til deg. Før det så kysset vi der vi kunne, i mellom bad og påkledning og frokost og nyvåknet, mens vi fremdeles slumret i sengen, utsatte å stå opp, fordi det var så mye finere og varmere der vi var, men det var derfor vi kom for sent i gang og jeg plutselig satt på bussen. Og har ikke kysset deg siden da. Bortsett fra via meldinger. Men de telles egentlig ikke, selv om de hjelper.

Og du er det beste jeg vet. Om enn jeg sover dårligere fordi du sover et annet sted og jeg allerede er bortskjemt på å ha deg i nærheten, så gleder jeg meg fordi det snart er i morgen, og da ser jeg deg, og helga nærmer seg, igjen. Og dagene er bare finere når du er der. Og du er der. Faktisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En persienne er oppe. Vinduskarmen er vårstøv i et glimt av innkommende sollys. Potteplanten står ikke midt i, men er skjøvet til side, slik at katten kan slikke potene sine mens den ser på livet utenfor. En lett lilla gardin skimter gaten i vindu nr. to. Noen der inne sover, lett, jevnt våken og sovende om hverandre, i det beina gnir lett mot hverandre, småkjærlig, i takt med drømmen fra dag og natt. Vinduet i det tredje rommet står på gløtt og slipper ut en fin lukt av nytraktet kaffe og lyder av klirrende kopper og sokkelester

Ønsker å si deg det, før det glipper, før det renner mellom fingrene på meg som lunkent springvann, ned på gata og borte. Vekk.

Jeg er muligens skadet, muligens brent barn, muligens så utrolig stappfull av håp og håpløshet. Jeg er egentlig livredd, egentlig aspeløv, egentlig litt på kanten, fordi jeg vet at når jeg faller, så faller jeg hardt, jævlig hardt. Og om du ikke tar i mot, men flytter deg til siden for å se meg gå i bakken, så tar det så fryktelig lang tid før jeg kan reise meg igjen. Du nærmer deg, er noen millimeter unna å krype under huden på meg, feste deg, sette deg fast. Om enn jeg smiler, gliser, nesten er rusa på tanken over at dette er så utrolig fint, muligens ekte, sannsynligvis noe av det beste jeg har vært med på, og du gjør alt så riktig at det nesten fryser på meg gåsehud og sommerfugler og blomster og det som er, så er jeg egentlig livredd.

Den som tier, når jeg tier, betyr det ikke at jeg ikke har noe å si, men kanskje er jeg ikke så god med ord når jeg ser deg rett på, som jeg er når de flyter over skjermen.

Bilene står stille på gaten. Luften er hakket renere enn den vanligvis er, i et lite asfalt- og trehusparadis, høres ikke annet enn lyden av en enkelt bikkje rundt et hjørne, og to par menneskebein som smyger seg bortover gatene leende, så stille som mulig, med håp om at de skal rekke å komme seg i skjul, med hverandre, en egen liten verden av kjærtegn, etter et nydelig møte som bare varte og varte, fra kvelden før, slik at de kan omkranse hverandre før verden starter og virkeligheten melder seg.

Det er muligens deg. Som skulle kunne være min. Og jeg vet det er verdt det uansett, om man bare kunne få en bit av noe fint, noe vakkert.

Liker så godt hvordan jeg kan se deg uten å vike blikket, hvordan jeg får lov, å klemme på deg, leke med hånden din, høre deg fortelle uviktige og viktige ting, hvordan personen du er kom ut av det blå, og sakte men sikkert åpenbarer seg for meg, gjør seg større og finere for hver time du er i nærheten av meg. Hvordan jeg langsomt begynner å stole på følelsen, tanken, at du faktisk er fantastisk, at du bretter deg ut som noe jeg virkelig vil ha, og at det virker som du føler det samme, sier det samme, at vi ikke var med vilje, men plutselig, og allerede en hel del, og hvordan du vil ha mer, av meg, av deg, av deg og meg. Og jeg smiler meg i søvne, sulten på flere kyss. Og tørr ikke tenke negativt, holder hardt for ikke å tvile, freake, vike. Orker ikke tanken på at du skal åpenbare deg som noe annet.

Skraper minst mulig i overflaten, brenner sakte men sikkert, litt varmere for hver dag, litt sterkere, litt lysere. Og fang meg ikke i mørket. Ikke du.

Lukter søndag på andre siden av gaten, bak et sett røde gardiner, foran en skjerm og bokstaver, med hjertet i hånden og hånden på hjertet. Tanken over det hele danser rolig dans med Faith No More, Easy, og alle ting tyder på at noen ganger så er det bare så fryktelig enkelt. Rolig, avslappet, riktig. Smilesukker, trekker begge beina inntil kroppen i et halvt sekund. Før jeg reiser meg, legger meg, rett i armkroken og kysses på panna, på munnen, klemmes hardt og mykt. Og fint.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Se deg godt i rundt i rommet nå, før det begynner, før ordene tar deg med på reise. Kjenn på underlaget du sitter på, ta inn veggene. Er du sikker på at dette er virkelig. Er verden egentlig virkelig. Kan du se for deg nå, mens du leser, at rommet du er i, parken du ligger i, flyet du sitter om bord på, suges inn av sidene og etterlater deg fotløs, men fremdeles fast? Kan du leke med idéen i noen minutter, at nåtiden er relativ, og at om du vil, så kan du skape deg egne virkeligheter som er et helt annet sted enn der du er, bare ved å bruke fantasien, dagdrømmen, siden jeg sitter på og skriver dette? Vi kommer uansett til å se det forskjellig du og jeg. Jeg kan beskrive noe i detalj for deg, og mest sannsynlig så ser du for deg et annet sted enn det jeg snakker om. Du skaper det selv. Alt sammen. Fra begynnelse til slutt. For det er ingen bilder her.

Se for deg horisonten nå. Over bredt, sort hav, med hvite skumkanter og mørkeblå dyner. Skylaget er ujevnt, noen steder tett, noen steder åpent. Og du skimter diamanter i sprekkene mellom dem, akkurat der de treffer vannet. Se det fort, se det fort som faen, som om du flyr. Se landskapet nærmer seg, først som en mørk skygge ut i den evinnelige avstanden, så nærmere. Og det som en gang var lite, blir større og større, og det får grønnfarger og bergvegger. Se at havet forsvinner, granskoger åpenbarer seg, og etter hvert som du flyr tettere mot bakken finner du sildrebekker, store elver, hauger, mosegrønne berg og hus. Røde, hvite, gårder, jorder, kyr, biler, mennesker. Prikker so beveger seg, og om enn du vet de er mennesker, så er de ikke det for deg, fordi du skal ikke stoppe enda. Du skal over fjorden der fremme først, forlate skogene, inn i tettbebyggeslen, over asfalt, små grønne lunger, mengder av alt. Og så skal du enda lenger. Helt, helt ut igjen, mot havet, og i det skylaget åpner seg for deg og etterlater himmelen helt, helt blå, rett før bakken forsvinner og alt du har igjen er vann. Der stopper du.

Huset er rødt, uforskammet eventyraktig, som en hytte, vennlig plassert i en bugnende hage, omringet av berg på tre sider, med utsikt utover evigheten fra den fjerde. Det er fugler på brett, stille, lykkelig fuglesang, bikkje, kaniner, høns, ender, gjess, rever, jerv, katter, hest, geit, lam, og et stykk menneske. Et pleide å være menneske, men er bare ingenting. Hun er grå mange år før tiden, korthåret, rynkete, ung kvinne, i arbeidsklær. Hun røyker ikke akkurat nå, der hun sitter på terrassen. Men hun gjør det snart. Rullings.

Fly meg av gårde igjen, vekk, 8 kilometer vest, 30 år tidligere, over flatt landskap, inn i et lite tettbebygd sentrum, omringet av vann på alle kanter. Til et hus, i et byggefelt, det er brunt. En etasje. Det finnes hjemmebakeri på enden, fem jenter, en gammel sjømann og en allergisk baker. Et stykk menneske omringet av flere. Langhåret, ungpike, tenåring. Sta, egenrådig jente med håp, om veterinærskole, om fremtid. Om kjærlighet.

Attenåring med ring på fingeren, brudekjolen henger i skapet, mannen sitter i egen stue, deres. Egen nøkkel, eget liv. Lidenskap, kjærlighet, interrail. Snart. Snart barn i magen. Snart familie. Snart utroskap, snart knuste drømmer. Snart barn nummer to, snart kjærlighet som blusser opp, men som dør helt, snart forskjellige nøkler til forskjellige sted, snart aldri lykkelig igjen. Vonde ord, tapt ungdom, tapt alt. To barn, et stykk menneske, en fraskilt jævel av en mann, snart jobb hun ikke brenner for. Snart en livstid. Tjuetreåring med en bestemmelse. Noen kan ikke få det de vil ha.

Fly meg noen år senere, det er mørkt ute, vi følger veien denne gangen, den er smal, asfaltert og svingete. Stopp når vi er kommet halvveis til nærmeste tettsted. Ser du de to bilene. En oppbanka kvinne hysterisk rusa på bakken, to barn i baksetet på bil nummer to, en jævel av en narkoman med knyttneven i full sving mot hodet til et stykk menneske. Et stykk menneske med rettferdighet og ønske om å fikse alle og alt faller i bakken, fysisk rasert og ødelagt. Et stykk menneske ser frem mot 14 år med rehabilitering av rygg og nakke. Aldri mer tur med barna, aldri mer leke, knaske medisiner, få hår på haka, legge på seg, bli redd. Skjemmes. Føle seg som en feil selv her. Selv på det siste. Se henne bli båret inn i huset av sin far etter krisen, på gulvet, to barn redde.

Fly meg over haugen, ikke så langt, ikke langt nok. Se en manipulerende, psykopat av en mann pakke inn gave till et stykk menneske, manipulert og fortapt. Et gammelt skjerf pakker han inn, i pose, til jul. Gaven åpens, og mennesket gråter av glede. Noe for å være nærmere. Hun sover med skjerfet i ukesvis. Med jevne mellomrom, se mennesket bli kastet inn i gangen av en mann, foran et barn, døren går igjen. Barnet plukker biter av et stykk menneske.

Fly oss noen år frem i tid, til solen står høyt på himmelen, rosebuskene i hagen er i full blomst, de fleste dyrene er borte, et barn, alene, og et stykk menneske, slåss for siste gang. Barnet drar. Mennesket blir igjen. Helt, helt alene. Se som hun setter seg inn i bilen og kjører i jakt på en stor nok bergvegg å smekke mot i høy nok fart. Se henne i det hun stoppes. En dag etterpå, når hun bedøves og bæres inn i hvite ganger av hvite voksne i hvite frakker. Hvordan hun ikke lenger lever, men holdes i live, tvinges til å sove dag etter dag. Hvordan verden ikke kan være virkelig noen ganger.

Ta oss frem i tid, til starten av historien. I det barnet kommer, sammen med det andre barnet, barnebarnet, se hvor mye som har forandret seg, se mennesket farge håret, se henne smile, se at hun aldri vil få alt hun vil ha, fordi hun ikke lenger vet hvordan, at hun er bestemt seg for ensomheten. Men at ingenting egentlig betyr noe. Fordi hun har liv, er en del av liv. Se hvordan vi ikke får en slutt her, hvordan virkeligheten kan sees, hvordan historien kan se ut for deg, hvordan den kan være fiktiv eller ekte, delvis eller helt eller ikke i det hele tatt. Du sitter fremdeles akkurat der du satt. Og reisen var tilfeldig, eller bestemt. Hvis du i det hele tatt var med. Kunne vært et annet hus. Ikke noe hus i det hele tatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I’ve been told.. that all that glitters is not gold…

Men det glitrer av alt i Sør Amerika. Sola sleiker alle steder og alle mennesker med gyllen tunge og danser seg ned i selvlysende planktonhav slik at vettene kan komme frem fra skogene og stige opp av saltvannet for å sensuelt gripe hverandre om hoftene til lyden av bongo og myke, hese portugisiske toner. Det er vanskelig å tro at det ikke er gull, fordi for meg så er det akkurat det det er. Verdifullt, mer enn det meste, på liv, frihet, musikk og minner jeg vet skal bære meg helt gjennom neste vinter. Perspektiv. På verden. Småligheten og klagesangen fra vi som har det så godt at vi har glemt hva alt egentlig handler om. Rik på latter, hardt arbeid, takknemlighet, åpenhet, villighet. Til å se bortenfor det åpenbare. Til ikke å tenke, men være, ta det som det er og gjøre det beste ut av det. Evinnelig rik på sand i mellom tærne, solbrente skuldre. Og billig Caipirinha. Rik på barn, så mange som ikke har det bra, men som spiller seg slitne på tomme mager med fotballer uten luft i, eller hopper på hendene i gatene med kokosnøtter balanserende på tærne. For ei krone her og der. For et helt liv. Linda, sier de. Linda. Obrigada Senorita. Og vi glemmer de pedikyrene vi skulle ta. Vi glemmer hva det var vi reiste fra, hva vi klagde over. Vi lærer de å spille basse.

All that glitters… I tell you.. it’s some kind of gold.

Vi har reist 150 timer med buss. Kunne reist 1000 til. Hva er meningen med livet, spør kameraten. Å sørge for at det ikke blir meningsløst, sier jeg. Hvordan kan man sørge for det? Hvordan kan man vite at det ikke er det? Spør han igjen. Man må finne noe som gjør at man tror sterkt nok at det ikke er det, sier jeg. Som religion, sier han. For noen, svarer jeg. For noen. I Sør Amerika er det for mange. Men også andre ting. Enten de spiller instrument, danser, driver med capoeira, fotball, sjonglerer eller synger. Så klamrer de seg til det. Billetten ut av fattigdommen. Billetten til noe mer, til en egen bit av frihet. Og vi reiser glassene og skåler, for dem, for oss, for cidade marivilihoso, Brazil, tudo bom. Og enda en gang gir jeg beskjed om at vi ikke skal kline. For mange vil akkurat det. Noen få får lov.

That’s why we twist and crawl…

Notis skrevet 01.02.09:

This is great man, this is life. Elsker det her, alt sammen, og nyter det alt jeg kan, så lenge jeg kan. En dag. Så vil jeg tilbake. For alt føles nøyaktig som jeg husker det, ut i fingertuppene, og livet er i rus, i lykke. Great, man, great.

Beijos. Funky life. Gold is not reality, real is what you need to be.

Real is what you need to be.

Og aldri er noe så ekte og surrealistisk på same tid som når man stiger ut av bobla som ligger rundt Norge og holder oss der, i den tro at det er sånn verden er. Verden er ikke som i Norge. Verden er ikke sånn. Den er farlig, skeivt fordelt, vakker, og veldig stor. Jeg har vært der. Igjen. Og hvert sekund var verdt litt mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"The best way to waste your life, …is by taking notes. The easiest way to avoid living is just to watch. Look for details. Report. Don’participate"

Så skal jeg ut å leve livet en stund, lukte på nytt og gammelt, smake, danse, le, bade, puste støvete busser og drikke kokosmelk. Og fordi jeg delvis er uenig i sitatet over her, så skal jeg notere underveis, og publisere når jeg kommer hjem.

 Synes dere alle er fantastiske, ønsker dere gode dager, kreative dager, marshmellowdager, såpebobler og gode klemmer.

 Reiser til helga og er hjemme i midten av April

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

And how can
I, be anything else…

Finding a
mate for life has rendered up to become the single, most important purpose for
the pixies. For such an endorsement of themselves is seen upon as the only
blissful way of living and also it must be looked upon as a task of utmost
importance, as they rely on it for further substancial growth within their
races. It is no secret, that they themselves, next to true romance are subject
to die out if they do not increase in numbers.  

…but,
yours.

Skriver med fingrene på veggene og på putene, slik at søvnen
ikke tar meg i favn, ikke har muligheten, om enn jeg er så utrolig trøtt.

Here in my
heart, there’s a dream for you…

Tu danses
vraiment bien… Skulle ønske du kunne danse med meg. Slik som før. Og jeg
er så forbannet for at du finnes, for at du ikke finnes. For meg. For at det ikke var du. Som
skulle kunne elske meg tilbake. Og det går aldri over i lengden. Kun som
bølgedaler. Bare for en stund.

My last
angel, carry me home, together, we’ll always…

Og egentlig så er jeg ikke sint i det hele tatt. Jeg bare
savner deg enkelte dager, savner deg så jeg ikke får sovet eller tenkt ryddige
tanker. Slik at det kjennes ut som jeg ikke får puste. Og det er for mange
bilder av deg i hodet mitt. For mange smil og kyss og ord og følelser. Og noen
ganger. Som nå. Så er jeg så vanvittig forelska i deg. Og det kjennes ut som i
går. Til jeg husker resten og lykkefølelsen som har sneket seg over meg i
dagdrømmen går over til å være flat og grå og bister.

…belong.

At det fremdeles finnes dager hvor jeg kjenner deg under
huden, kjenner pusten din mot nakken, kjenner deg i porene, i cellene. Man
skulle tro det burde vært mulig å fortelle deg det. At bak alle menn, alle
venninner, alle klær og nykker og trolling og huldring, så finnes fremdeles
bare du. Og at løsrivelsen ikke fungerer. Jeg reiser, igjen. Fordi jeg
forsøker. Men, det er ikke for sent å hente meg enda. Du forsøkte ikke hardt
nok sist, ga deg før jeg rakk å bli ferdig med å være sint og såret. Jeg
trenger at du prøver litt mer. Slik at alt kunne vært rettferdiggjort.  

I feel you breething inside, and I know…

Vann… alt er i rennesteiner, under broer, under brente broer.
Og vi lar det bli med det. Men, skulle visket deg i øret, at jeg fremdeles kan
bryte ut i latter fordi jeg tenker på noe du sa eller gjorde en gang. At jeg
fremdeles gråter av det samme. At du fremdeles gjør meg lykkelig og forelska,
og at jeg enda har miserable dager. Skulle fortalt deg at jeg elsker deg.

… that you
were my one perfect day.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En halv centimeter i fra. Frakken. Som ligger over genseren,
skjorten, over huden. Hans. Hun kjenner nesten huden mot ansiktet. Og i det
halve øyblikket før han snur blikket vekk fra vinduet og frem igjen, rett før
hun trekker til seg kinnet og sjelen og sinnet, og holder pusten i redsel for
at han skulle merke det, at hun nesten tok på ham, akkurat der, i det sekundet,
så vurderer hun å legge kinnet ned, helt inntil.

Bussen. På samme torader. Side om side.

Hver eneste dag. Setter han seg der. Ved siden av. Som fordi
han forstår. At dagene er laget av papir, og at like lett som hun revner på
innsiden så kan dagene brennes, krølles, omskrives, kopieres. Med unntak av i
femten minutter. Og han er ikke pen. De snakker ikke sammen. Men han er det
nærmeste hun kommer noen. Noen som helst. Så det er helst han. Stor svart
frakk. Som ser alle andre veier enn på henne, men, allikevel et konstant. En
intim rutine. På å sitte sammen. Lydløst. Hun kjenner ham i skulderen. Trekker
til seg varmen. Og i en rødrosa stund, i morgentåken, så fryser hun ikke.

To stopp alene.

Fordi, han går alltid. Han går av. Og hun fryser igjen. Hun
kan ikke lenger lukte ham eller kjenne skulderen mot sin egen. Hun lurer på om
hun er synlig. Eller om hun virkelig er av papir. Kanskje finnes hun ikke mer.
Kanskje fantes hun aldri. Kanskje fant jeg på alt sammen. Kanskje sitter de på
bussen. Kanskje. La hun en dag hodet på skulderen hans og fikk et kyss på
pannen. Kanskje en dag, så gikk han ikke av. Men, ble på bussen, runde etter
runde, bare slik at de kunne være mennesker. For en stund.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han plasserte hånden på hjertet hennes. Det stoppet for et øyeblikk. Før det ble kaldt. Før det fant en dyp bass og svake stønn.

Våkne netter, i dyp, dyp søvn. De stirret begge to hvileløst i taket, på hvert sitt sted. De går runder på gulvet, i hvert sitt rom. De kler på seg, finner forskjellige dører. Åpner dem. Han drikker kaffe og steker kjøtt. Hun dropper frokosten og suger livskiten av seg selv ut i en røyk. De finner ikke hverandre. Han river seg litt i håret og ser blankt på en kamerat i sofaen. ”Fortsetter det slik, så ender jeg opp med å gifte meg med henne” sier han, uten noen form for lykke i ordene. Det finnes ikke plass. For kjærligheten.

Hun puster inn, hever brystkassen og klemmer hjertemuskelen dypere inn i hånden hans, trekker pusten inn og senker brystkassen som for at det skulle løsne der, forfrossent, hos han.

 Cause this is what you’ve waited for, a chance to even out the score. I’m picking up the message lord, I’m closer than I ever been before… 

De endret seg. Til det bedre. Side om side. Parallelt på hvert sitt sted. Men, de vokste ikke sammen, ble ikke et, men fortvilte seg over fotfestet som forsvant, seilte havet, rente nedover rennesteinen, så på. Lette fåfengt, etter navn og tegn. Lot det skli forbi, ordløst, lydløst. Og gud, som det var vakkert, det som ikke ble tatt vare på.  

Han slipper ikke taket, men lar frosten spre seg fra hjerteroten hennes og over i seg selv, kjenner det sprer seg oppover armen og i retning av hans eget.

 For it’s been so long since I have seen you, I can hardly remember your face any more… 

Noe mangler. Det viktigste. Og hun våkner av gråt, noen ganger, noen ganger våkner hun og kjenner nesten armen hans bre over seg. Smilende. Og han forsvinner ut av seg selv, ut av sitt eget skinn, kjenner henne, ut i fingertuppene. Men finner ikke plass, finner ikke den delen av seg selv som skal til for å ta ansvar for den. De treffer hverandre, og de ser hverandre. Ingen får puste, de kan ikke være sammen, klarer ikke skjule, noe, livet. Det presser liv inn i livløse kropper. Og det hender seg at de trykker på helt riktige knapper. Og de elsker igjen, hverandre. For et øyeblikk, for et utpust. Men de lar hendene gli ut av hverandre, lar avstanden vokse seg i mellom og tar med seg hvileløsheten og sorgen hjem på tomme armer og nakne senger. Finner melodien, men kan ikke synge den. Kan ikke.

 So, have you ever wanted something? It will return, when it’s not there, it just hides… 

Hun legger hånden på hans, kjenner den ramme kulden over det som skulle vært hans, hennes eget, det som skulle vært så varmt og mykt og bankende, hun løsner grepet hans, løfter hånden mot munnen og kysser den i håndflaten, holder munnen der lenge og lager en liten dam av små tårer, hvisker til den, at den må slippe, for begge to.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var det med drømmene.

At det er akkurat det de er.

Drømmer. 

Og ikke mer.

Absolutt ikke mindre.

Men uansett

ikke virkelige. 

Og akkurat nå.

Så er det trist.

Skuff.

At jeg i det hele tatt turte å håpe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende